Pressen har de siste månedene fortalt mye om det som skjer i Hellas, men den fundamentale årsaken til den begredelige tilstand landet er i er ikke kommet klart frem.

Den greske staten har pådratt seg stor gjeld – nesten dobbelt så stor som landets BNP, og den har problemer med å betale tilbake til långiverne. Den ber stadig om å få utsettelser på betaling av renter og avdrag, og den har naturlig nok problemer med å få flere lån. For å redusere statlige utgifter er det foretatt store kutt i offentlige tilbud, bla. i velferdsordninger og pensjoner. Samtidig er skatter og avgifter økt. Folk protesterer mot dette, både i form av streiker, demonstrasjoner og hærverk, og ved i stor grad å nekte eller å unngå å betale skatter og avgifter der de kan.

Hvorfor er det blitt slik? Hellas er en velferdsstat. Dette innebærer at innbyggerne skal betale en stor del av sin inntekt til det offentlige i form av skatter og avgifter, og så skal befolkningen til gjengjeld få en rekke tilbud mer eller mindre gratis fra det offentlige: skole, helsetjenester, infrastruktur, pensjoner, trygder, kultur, mm.

Et slikt system fører til at politikerne foran hvert valg lover mer og mer, det må de jo for å få stemmer. Politikerne leter stadig etter nye grupper, gjerne såkalt svake grupper (og dette inkluderer bedrifter som har vært dårlig ledet og som trenger hjelp), som de kan love å gi støtte til i håp om å få stemmer fra medlemmene av gruppen. Men det er ikke bare svake grupper som omfattes av dette, også f.eks. offentlig ansatte favoriseres av politikerne. Disse har gjerne generøse permisjonsordninger, høy lønn (i forhold til hvor produktive de er), beskyttelse mot konkurranse, fleksible arbeidstidsordninger, lav pensjonsalder. I Hellas ble lønnen til offentlig ansatte doblet i den siste tiårs-perioden, og mange har kunnet gå av med pensjon rett etter 50.

Iblant er det tilstrekkelig at politikerne før valg gir løfter om bedre betingelser, gjennomføringen skjer sjelden i samme grad som velgerne ble forespeilet. Men velgerne lar seg allikevel lure av de samme løftene fra de samme partiene i valg etter valg. Det er også slik at allerede innførte ordninger som regel etter hvert blir langt mer kostbare enn man hadde forestilt seg da de bli innført.

For å finansiere gjennomføringen av disse mer og mer omfattende løftene må skattene stadig bli høyere. Men selv om folk liker de offentlige tilbudene som skattene skal finansiere så liker de ikke å betale skatt. Derfor må staten etter hvert i økende grad finansiere utgiftene ved låneopptak. Den totale lånesum vil da etter hvert da bli større og større. Til slutt vil man (dvs. staten) ikke kunne klare å betale renter og avdrag, og man vil heller ikke kunne få låne mer. Det er dette som nå er situasjonen i Hellas.

Det er vel ingen trøst at Hells ikke er alene. Flere land ligger like etter Hellas i løypa; det finnes til og med et eget ord (på engelsk) for dem: PIIGS. Disse landene er Portugal, Italia, Irland, Greece (som altså er Hellas) og Spania. Men det er også en del andre land som ligger like bak disse, for eksempel England. USAs delstat California er også i samme båt som disse landene, den er reelt sett konkurs. Og USA har under Bush jr og spesielt Obama satt igang en spurt for å ta opp store lån slik at de kan ta igjen de landene som ligger i front.

Hva må man gjøre da for å avverge katastrofen? Jo, man må spare, dvs. staten må redusere sine utgifter. Men la oss se på et annet tiltak som tidligere var en del brukt før vi sier mer om dette: devaluering. Myndighetene har tidligere tilsynelatende til en viss grad kunnet løse denne type problemer med en devaluering av egen valuta. Men en devaluering er også svært skadelig: en devaluering består i at myndighetene reduserer verdien av sin egen pengeenhet. Dette betyr at alle som har oppsparte midler påføres et tap, at alle som kjøper noe må betale mer, og at alle som selger noe får mindre igjen. En devaluering vanskeliggjør også langsiktig økonomisk planlegging. Men en gresk devaluering er i dag umulig fordi Hellas har erstattet drakmene med euro. (For å sikre pengenes verdi mot slik politikermanipulering bør man ha en gullstandard, en ordning som sikrer pengene stabil verdi.)

Velferdsstaten er reelt sett et system hvor alle får rett til å velte en del av sine utgifter over på andre. Et slikt system må derfor nødvendigvis føre til at alle bruker mer (av det som tilbys fra det offentlige) – de tror jo at andre betaler mesteparten av regningen. Det vil også føre til at stadig flere forsøker å redusere sin skattebyrde ved å betale minst mulig i skatter og avgifter til det som med et fint, men upassende, ord heter fellesskapet. Dvs. dette systemet fører til skatteunndragelse og svart arbeid, noe som igjen fører til redusert respekt for lov og rett. Det fører også til at produktive mennesker flykter landet. Velferdsstaten er således et svært ødeleggende samfunnssystem. Og den utvikling vi i disse dager ser kulminasjonen av i Hellas vil nødvendigvis skje i alle andre velferdsstater.

Bortsett fra på ett punkt er Norge i samme situasjon som disse landene: vi har ingen gjeld. Dette skyldes de enorme oljeinntektene. Men hvor kommer disse inntektene fra? Jo, de kommer av at alle som (direkte eller indirekte) kjøper norsk olje betaler en overpris. Det er altså alle som har kjøpt norsk olje ved å betale en høyere pris enn den reelle markedsprisen som har vært med på å bygge opp den norske oljeformuen.

Velferdsstaten har altså en rekke andre negative konsekvenser enn stadig voksende gjeld; den fører til stadig flere lover, stadig større skjemavelde, stadig mer byråkrati, et næringsliv som i stadig større grad blir tynget ned av reguleringer og skatter og avgifter, stadig flere offentlig ansatte, stadig flere på trygd, stadig flere støtteordninger, stadig høyre skatter, en stadig mer passivisert befolkning. Dette reduserer velstanden fordi det bremser eller stanser verdiskapning. Alle velferdsstater opplever dette, også Norge.

Hva må Hellas (og alle andre velferdsstater) gjøre for å komme på rett kurs? For det første så må de ikke ta opp mer lån. De må heller ikke øke skattene.
Alle skatter som ikke går til de legitime offentlige oppgavene – politi, rettsapparat og militært forsvar – består reelt sett i overføringer fra de mer produktive til de mindre produktive, og dette er skadelig på sikt.

Så må de gradvis avvikle offentlige utgifter (til alt annet enn de legitime offentlige oppgavene). Offentlige oppgaver (utenom de legitime) må gradvis privatiseres. Da må man selv dekke sine utgifter med egne inntekter, og dette føre både til mindre sløsing og større verdiskapning: det å tjene penger og å få beholde dem selv i stedet for å måtte gi dem til staten er en stor motivasjonsfaktor. For å få dekket statsgjelden kan offentlige aktiva selges; det ryktes at Hellas kan få dekket sin gjeld ved å selge noen av sine mange (nå offentlig eide) øyer. Men slike salg må da skje med en klausul som garanterer kjøperen mot senere ekspropriasjon.

Så dette i korte trekk er oppskriften for å løse problemene. Vil dette skje med det første? Neppe. Hva vil skje da? Da vil velferdsstatene fortsette på den veien hvor nå Hellas er den første som går.


Hellas´sammenbrudd og konkurs er et like viktig historisk vannskille som Berlinmurens fall. Murens fall viste at den mest radikale sosialismen hadde spilt fallitt, mens Hellas´ sammenbrudd viser at den mer moderate sosialismen, den sosialdemokratiske varianten med velferdsstaten som samfunnsmodell, ikke er bærekraftig, den har også spilt fallitt.

av Vegard Martinsen, leder i Det Liberale Folkepartiet

.
.
.
.
http://e24.no/makro-og-politikk/s-amp-p-mener-hellas-gaar-mot-konkurs/20...