Samhandlingsreformen

For en del år siden bestemte det statlige skolemyndighetene at undervisningen i biologi, fysikk og kjemi på videregående skulle samles i ett fag, naturfag. Dette for at elevene skulle se sammenheng i realfagene, og at poenger fra ett av fagene skulle kunne belyses med passende temaer fra de andre. På et vis en god ide, men problemet var at da dette ble innført var det slik – i hvert fall var det rykter blant alle lærere påsto dette - at det ikke var en eneste lærer i hele landet som hadde undervisningskompetanse i alle de tre fagene. Det som skjedde var derfor at undervisningen i det nye naturfaget ble delt opp på to eller tre lærere alt etter hvilken undervisningskompetanse lærerne ved skolen hadde. Ofte ble elevene da undervist i et av disse fagene av en lærer som ikke hadde kompetanse i faget.

Med andre ord: forandringen som kom var sjelden til det bedre og ofte til det verre i og med at undervisningen ble mer oppstykket; det ble jo totalt sett færre timer på det nye naturfaget enn på de tre opprinnelige fagene til sammen. Dessuten var det kanskje uheldig å ha samme lærer i alle tre fagene. Etter hvert gikk det seg noe til, selvsagt. Men de elvene som hadde dette nye faget i overgangsperioden fikk antagelig noe mindre god undervisning enn de ellers ville ha fått.

Det som skjedde var at kunnskapsløse politikere påtvang skolen en reform den ikke var forberedt på og som den antagelig ikke klarte å gjennomføre på en god måte.

Vi kom på å tenke på dette da vi nylig hørte om et aspekt ved samhandlingsreformen (en helsereform som er i ferd med å innføres; det poeng vi tenker på skal gjelde fra 1/1-13).

Vi siterer fra nrk.no:”Samhandlingsreforma trer i kraft 1. januar neste år. Regjeringa ynskjer betre helsetenester der folk bur, tidleg behandling av sjukdom og meir førebygging gjennom reforma. …
Samhandlingsmidlane skal mellom anna nyttast til lokalmedisinske sentre der kommunar og sjukehus samarbeider om å byggje opp gode lokale tenester. Midlane går også til andre typar samarbeid om helse- og omsorgstenester.
Strøm-Erichsen seier mange kommunar no er godt i gang med å byggje opp helse- og omsorgstenestene sine.
– Pasientar skal sleppe å reise mange mil til sjukehus for å få enkel oppfølging og behandling dersom dei kan få eit like godt eller betre tilbod i nærmiljøet sitt, seier helse- og omsorgsministeren.” (sitat slutt)

Det handler altså om at avansert behandling av pasienter med visse sykdommer skal skje nær den sykes bosted, og ikke som hittil på store sentrale sykehus. Problemet er at ekspertisen nå befinner seg på de store sentrale sykehusene, og ikke i alle mulige kommuner rundt omkring i landet. Dette betyr altså at de syke som finner seg i å bli behandlet nær bostedet i hvert fall i en overgangsperiode muligens kan få dårlige behandling enn de ville ha fått på det sentrale sykehuset.

DLF er imot alle slike statlige pålegg. Vi mener at politikere ikke skal bestemme slike ting. Vi mener at slike ting må bestemmes og da organiseres i et frivillig samarbeid mellom leger, sykehus, pasienter og deres forsikringsselskaper (det vi har i dag mht helseforsikring et en statlig forsikringsordning hvor man er tvunget til å være med, hvor det ikke finnes alternativer, hvor man ikke kan påvirke innhold eller pris, og hvor det ikke finnes reelle konkurranse. Da er det ikke overraskende at fungerer så dårlig som det gjør).

Ang. den konkrete saken så ville det ha vært bedre om skolen kunne ha integrert de tre fagene først når de hadde lærerkompetanse som var i stand til å ta på seg å undervise i alle tre fagene. Tilsvarende, sykehus i visse kommuner kunne ta på seg avansert behandling når de hadde kompetanse til det. Som så ofte ellers begynner politikerne i feil ende. Kanskje er målet de ønsker godt, men hadde de ikke blandet seg opp i dette ville dette kunnet bli gjennomført på en god måte – uten store problemer i overgangsperioden – hvis behandlingen begynte å skje lokalt først når ressursene var der.
.
.
.
.
.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.7674669