Politiet og Utøya

I etterkant av terroraksjonen mot Regjeringskvartalet og Utøya er det de siste dager kommet frem kritikk av noen av de valg politiet foretok. Den første var professor Ole Gjems-Onstad i en kronikk i Dagens Næringsliv (og som vi linket til for et par dager siden), så kom Dagsrevyen på banen tirsdag kveld, og der ble ordet ”skandale” ble brukt, og i dag følger Aftenposten opp med tre spørsmål på sin forside:

”Hvorfor ventet politiet så lenge på land før de tok seg over til Utøya?

Hvorfor valgte politiet en rute til vanns som var fem ganger lenger unna [Utøya] enn fergeleiet [hvor de kunne ha kjørt raskt rett over]?

Hvorfor brukte politiet en liten gummibåt når det var mange fritidsbåter tilgjengelig?”

Dette er Aftenpostens spørsmål, men man kunne stilt mange flere, for eksempel ”Hvorfor tok det tre timer før Stortinget ble sperret av for publikum?” Og det finnes ingen grunn til at de som betjente nødtelefonen var så avvisende: ” En sa til en angstlammet far at han måtte be datteren ringe selv. En annen skal ha svart en av ungdommene at de fikk ringe igjen når de hadde sett noen døde” (fra Gjems-Onstads kronikk).

Man kan også stille en rekke dårlige spørsmål – for eksempel om at politiet kunne ha brukt helikopter for å komme seg til Utøya. Etter vårt syn er dettet alternativet ikke realistisk.

Før vi går videre vil vi bare nevne det militære prinsipp som også kommer til anvendelse her: ”ingen planer, uansett hvor gode og gjennomarbeidede de er, overlever møtet med fienden på slagmarken”.

La oss også minne om at det svenske politiets reaksjon var ekstremt inkompetent etter at statsminister Palme ble skutt ned på åpen gate i februar 1986. Det ble for eksempel ikke sendt vaktstyrker for å beskytte kongen eller andre statsråder mot mulige angrep, og det ble ikke kalt ut et stort antall politifolk som skulle forsøke å ta gjerningsmannen.

Det som skjedde i Oslo og på Utøya 22/7 er helt unikt i verdenshistorien. For det første ble Regjeringskvartalet sprengt. Men dette var ikke hovedangrepet, dette var en avledningsmanøver. Å bruke noe slikt som en avledning tyder på ekstremt store og helt vanvittige ambisjoner.

Etter denne sprengningen drar gærningsmannen til Utøya hvor han skyter ned en etter en av de som er der, og han lykkes i å drepe innpå 70 mennesker. Dette er også unikt i verdenshistorien. Ja, det har eksistert masemordere før, men de har enten brukt bomber, eller de har enkeltvis drept innpå 20 – 30 personer. Brevik drepte 70 ved å skyte dem med, en etter en. Dette er unikt (hvis vi ser bort fra soldater i krig).

Man kan ikke forvente at politiet er forberedt på et slikt scenario.

Videre, den type aksjoner som ligner mest på det som skjedde på Utøya er ”school shootings” som man har hatt bla. i USA og i Finland. Men disse skjer som regel ved at mobbeofre skal hevne seg på skolen og på de vellykkede klassekameratene. Dette er på et vis noe som det ikke er helt umulig å forstå (men det kan selvsagt ikke forsvares).

Men gærningsmannen Brevik skulle drepe AUFere fordi Arbeiderpartiet bevisst er med på en konspirasjon om å innføre sharia i Norge! Dette er helt vanvittig, og er så vanvittig at det heller ikke her frinnes noen presedens i verdenshistorien.

Så det er mye ved denne aksjonen som er unikt og som man ikke kunne forvente at politiet hadde planer på.

Men det er ting som skjedde som politiet burde ha håndtert langt bedre enn de gjorde.

Vi slutter oss til de tingene som Aftenposten reiser i dag, de spørsmål som Ole Gjems-Onstad tok opp i sin kronikk, og det som ble nevnt i i Dagsrevyen på tirsdag 9/8.

Dette var en ekstremt alvorlig hendelse. Ungdommer ble skutt en etter en, og dette pågikk i en time. Politiet burde ha ankommet Utøya tidligere enn de gjorde. Og når vi på TV ser filmopptak av politiets beredskapstropp på vei til Utøya i en alt for tungt lastet gummibåt som attpå til får motorstopp underveis slik at de må gå om bord i en privat hurtiggående båt for å komme frem, så er det vanskelig å ikke tenke på Keystone Cops. Men det er ikke dem man trenger når det skjer livsfarlige ting som må stoppes så raskt som mulig.

Vå får håpe at undersøkelseskommisjonen identifiserer alle feil som ble begått, og at det etableres rutiner som gjør at hvis noe lignende skulle skje igjen så vil mengden begåtte feil bli langt færre enn antallet var 22/7.