Budsjettforliket i USA
Det ble enighet mellom mange nok av Demokratene og Republikanerne om å heve gjeldstaket i USA. Ingen burde bli overrasket over dette. Dels fordi de sittende politikere ikke ville stanse driften av det offentlige USA, og dels fordi politikerne hadde oppnådd det de ville: de klarte å være på TV hver dag i flere dager, og de fikk gi inntrykk av at de spiller en svært viktig rolle i driften av USA.
Å låne enda mer når man allerede fra før sitter i nærmest bunnløs gjeld, vel, det er dessverre kun liberalister som innser at dette er svært uklokt. Men spesielt Demokratens ide har vært å nå låne så mye at de – den amerikanske staten – slipper å låne enda mer før etter at sittende president Obama er gjenvalgt. Dvs. det er dette de håper. Hvis Obama ikke blir gjenvalgt så er det Republikanerne som får den nærmest umulige jobben med å rydde opp. Blir Obama gjenvalgt kan de jo bare låne enda mer, og slik går bra en stund …
Hvorfor er de offentlige utgiftene i USA blitt så enorme? I 1960 gikk mesteparten av de offentlige utgiftene til det militæret, som sto for 52 % av ”federal outlays”. Men i dag, i 2011, er andelen som får til forsvaret kun ca 20 %, og denne andelen er synkende..Det som tar størstedelen av utgiftene er Social Security (som er alderspensjoner), Medicare (som dekker eldres helseutgifter) og Medicaid (som dekker helseutgiftene til andre svake grupper).
Siden kostnadene på disse postene bare vi øke, vil ”federal outlays” bare øke og øke i årene fremover, og hvis innen politikere våger å si stopp, så vil USA om ikke mange årene ende opp som PIIGS- landene, hvorav Hellas ligger først i løypa.
(PIIGS-landene er velferdsstater hvor de offentlige utgifter er blitt så enorme og gjelden er blitt så stor at det snart er kroken på døren: Portugal, Irland, Italia, Hellas og Spania, men alle velferdsstater vil ha denne utviklingen.)
Hva kan man gjøre? Den store hærfører Napoleon ble en gang forlagt en umulig militær situasjon og så ble han spurt om hvordan han ville komme seg ut av den. Han svarte at løsningen var å ikke havne i en slik umulig situasjon.
Velferdsstatene er kommet i en slik umulig situasjon. Ett av de mange problemene er at gjelden stadig vokser – og så lenge dagens politikere tror at man kan løse gjeldsproblemet ved å låne enda mer penger vil problemene bare bli enda verre.
Ja, disse politikerne tror at de ved å låne mer kan få sving på økonomien og derved kan skatteinntektene øke og derved kan man få begynt å betale ned gjelden. Det er dette de økonomene de bygger på har lært i sine studier. At dette aldri har skjedd i virkelighetens verden er ikke noe som de tar til seg.
Man skulle altså ikke ha kommet i en slik situasjon. Hvordan? Det som skjer i USA er resultat av innføringen av velferdsstaten, en politikk som begynte under president Roosevelt, og som ble akselerert kraftig under president Johnson og senere under Bush jr og Obama. (Reagan stanset veksten noe, og Clinton ble stanset av republikansk flertall i Kongressen)
Det som skaper problemene er altså at staten begynner å dele ut penger til folk som ikke jobber. Penger som er tatt fra folk som jobber, og at det da vokser opp en type politikere som reelt sett sier ”stem på meg så skal dere få …”, dvs. ”stem på meg så skal jag bruke statens maktapparat til å ta penger fra de som jobber og er produktive og gi til dere!” At slike politikere har lett for å sanke inn stemmer er noe enhver kan observere.
For å følge Napoleons råd om ikke å komme inn i en umulig situasjon så bør man i stedet for dette ha ordninger hvor man selv skaffer seg forsikringer mot dyre lege-. og sykehusutgifter, og at man selv sparer/investere til sin egen pensjon. Har man en slik ordning vil alle de problemene som vi nå ser begynnelsen på i de ulike velferdsstatene ikke dukke opp. Det er dette som er en løsning i samsvar med Napoleons kloke prinispp.
Det staten gir oss på disse områdene – skole, helse, pensjoner, etc. – i dag er egentlig en forsikringsordning, en forsikringsordning som disponeres av politikere, som er utsatt for alle mulige typer ineffektivitet som offentlige virksomheter alltid lider under; videre er det ingen konkurranse, og man kan ikke selv bestemme hva slags forsikring man vil ha. Alle burde forstå at noe slikt ikke kan være vellykket. Hva burde USA har gjort? De burde ha gått inn for å redusere offentlige utgifter, deregulert økonomien, redusert skatter og begynt å betale ned på gjelden. Dette ville virkelig har fått fart på økonomen; velstanden ville ha steget og man ville etter hver ha kunnet betale ned gjelden, Men en slik ordning har ingen plass for venstreorienterte politikere (i begge partier) og derfor er en slik løsning politisk umulig i dagens politiske klima. Så vi må nok vente på en endring av det politiske klima før vi kommer på rett kjøl.
Vi avslutter med å sitere en artikkel som gir noen detaljer om problemene i USA:
"The Road to a Downgrade," Wall Street Journal, July 28
FDR began the entitlement era with the New Deal and Social Security, but for decades it remained relatively limited. Spending fell dramatically after the end of World War II and the US debt burden fell rapidly from 100% of GDP. That changed in the mid-1960s with LBJ's Great Society and the dawn of the health-care state. Medicare and Medicaid were launched in 1965 with fairy tale estimates of future costs....
Social Security's fiscal trouble began in earnest in 1972 with bills that increased benefits immediately by 20%, added an annual cost of living adjustment, and created a benefit escalator requiring payments to rise with wages, not inflation. This and other tweaks by Democrat Wilbur Mills added trillions of dollars to the program's unfunded liabilities. Believe it or not, these 1972 amendments were added to a debt-ceiling bill....
According to the most recent government data, today some 50.5 million Americans are on Medicaid, 46.5 million are on Medicare, 52 million on Social Security, five million on SSI, 7.5 million on unemployment insurance, and 44.6 million on food stamps and other nutrition programs. Some 24 million get the earned-income tax credit, a cash income supplement.
By 2010 such payments to individuals were 66% of the federal budget, up from 28% in 1965. (See the second chart.) We now spend $2.1 trillion a year on these redistribution programs, and the 75 million baby boomers are only starting to retire.
We suspect that in the 1960s as now—with ObamaCare—liberals knew they had created fiscal time-bombs. They simply assumed that taxes would keep rising to pay for it all, as they have in Europe.
.
.
.
.
.
http://online.wsj.com/article/SB1000142405311190399990457647055147695159...