”Nå savner de diktatorene”. ”Minoriteter føler seg ekstra truet”. Dette hevder Dagsavisen på første side i går 6/6. Det det handler om er situasjonen i den arabiske verden, hvor i det siste en rekke tyranner er blitt utsatt for folkelige opprør. Men var det lurt å kaste disse tyrannene? Er alternativet, som så mange ganger tidligere (eksempelvis Iran, som gikk fra sjahen til Khomeiny; Kambodsja, som gikk fra Lon Nol til Pol Pot, etc.), enda verre?

Det som har skjedd i mange arabiske land er at det gamle nasjonalistiske og sosialistiske styret nå er forkastet. Disse gamle regimene førte ikke til velstand og frihet, slik så mange håpet og slik tyrannene lovet, i stedet førte det som sosialisme alltid gjør til fattigdom, stagnasjon, korrupsjon, diktatur, krig.

Den politiker som sterkest symboliserte denne gamle ideologien var Gamal Abdel Nasser, som ledet Egypt fra 1956 til 1970. Nasser kom til makten ved et militærkupp (mot et korrupt monarki). Han var en sekulær nasjonalist, og allierte seg med Sovjet. Nasser satt ved makten til han døde, og etter ham kom Anwar Sadat til makten, og etter at han ble drept i et attentat utført av militante muslimer var det Mubarak som havnet i sjefsstolen. (Ingen av disse ble valgt, selvsagt, men Nasser var svært populær.) Det er Mubarak som nå er utsatt for massenes vrede i Egypt, akkurat som Gadaffi i Libya, Assad i Syria, osv. Disse lederne, og tilsvarende ledere i en rekke andre arabiske land, forsøkte til en viss grad å sekularisere og å holde de ekstremt religiøse i sjakk, Sadat gikk endog så langt at han omtalte Khomeiny som ”a lunatic”.

Wikipedia om Nasser: “He allowed gender-mixed schools, introduced evolution as an acceptable subject matter to discuss, amended divorce laws, and merged religious courts with civil ones. He also forced al-Azhar [en innflydelsesrik Sunni-menighet] to issue a fatwa readmitting Shia Muslims, Alawites, and Druze into mainstream Islam; for centuries before, al-Azhar deemed them as 'heretics' and non-Muslims." (Dette var typisk ikke bare for Nasser, men for mange ledere av hans støpning blant lederne i regionen på denne tiden.)

Men alle diktaturer må ha moralsk legitimitet, og derfor inngikk disse lederne stadig ulike typer imøtekommende avtaler med forskjellige muslimske grupper.

Men disse diktaturene førte ikke en frihetsvennlig politikk; de mente at for å holde de sterkt religiøse i sjakk måtte man fengsle mange av dem og torturere lederne. Dette har alltid negative resultater; de som kommer ut av fengsel etter å ha vært torturert er gjerne enda mer hatefulle overfor regimene, og de blir da gjerne enda mer radikalisert. Dette, sammen med at den nasjonale sosialistiske politikken åpenvart var en fiasko, ga de opposisjonelle, og dette var ofte de ekstremt religiøse, blod på tann.

Det er to grupper blant de diktaturmotstanderne som står bak de siste ukers og måneders opprør: de er de religiøse, som er imot den sekulariseringen som disse nasjonalistiske lederne til en viss grad iverksatte; og det er den velutdannet by-elite som gjerne vil ha det som finnes i det kapitalistiske Vesten: frihet og velstand.

Hva vil resultatet bli? Skal vi tro på det øyeblikksbilde som Dagsavisen gir i går – ”I en atmosfære preget av hat og frykt er det mange blant Midtøstens minoriteter som åpent innrømmer at de savner de gamle, fryktede diktatorene de kjempet for å få kastet” – er det liten grunn til optimisme.

Det er umulig å si hva resultatet vil bli, men at de gamle regimene representert en orden som ga en viss grad av trygghet er åpnbart. Enkelte forteller nå at Egypt er blitt et anarki hvor kriminelle herjer åpenlyst og hvor politiet ikke griper inn. Slik var det ikke under Mubarak.

Men på den annen side; hvis de gamle diktaturene mister sin legitimitet og derved sin oppslutning så vil de ikke kunne opprettholde makten.

Så det får gå som det går. Det som vil bli resultatet er det som de dominerende idene i befolkningen tilsier: om det blir et sekulært diktatur, et religiøst diktatur, eller om de første skritt mot individuell frihet blir tatt, er i dag umulig å si.

Uansett kan man trygt si at Vesten har gjort det meste galt. Vesten har støttet barbariske diktaturer, noe som er svært skadelig. Vesten har heller ikke presset disse diktaturene over på en mer sivilisert kurs der dette kanskje har vært mulig. Videre har Vesten i alt for stor grad vært ettergivende overfor militant islam.

Så situasjonen er uviss, det er umulig å si hva som vil skje – og det Vesten gjør er som regel feil. (Ett eksempel på dette siste er NATOs innblanding i Libya, en innblanding som har som formål å hindre tyrannen Gadaffi å gå til angrep på sivile, men som reelt sett er en støtte til opprørere som er radikale muslimer.)