Selv om tittelen kanskje antyder det så skal vi i dag ikke ta et generaloppgjør med det offentlige helsetilbudet. Vi skal i stedet se på en bestemt sak: legers holdning til pasientene, og vi skal ta utgangspunkt i én type eksempler.

Vi siterer fra et leserinnlegg i Aftenposten i går. Temaet er ”Med hvilken rett kan noen ta den siste illusjon fra et døende menneske?”, og innlegget inneholder bla. følgende:

”I møte med døden stiller vi ofte med et skjold for å beskytte oss; et skjold av fornektelse, fortielse, forskjønnelse, alt ettersom hva vi tror eller ikke tror på. Noen tør å møte døden med åpenhet, andre gjør det bare glimtvis, og noen fornekter den helt. Moren min valgte fornektelsen.

Til tross for at hun hun fikk alvoret opplest i klartekst; kreft med spredning til de fleste indre organer, ville hun ikke tro at sykdommen allerede hadde vunnet den kampen hun kom for sent til å kjempe. Ingen kur kunne redde henne. Det eneste legene kunne foreslå var sherry, for å muligens øke matlysten.

- Vi kommer kanskje ikke til Firenze med det første, sier hun, [hun hadde et sterkt ønske om å komme dit før hun gikk bort]og tenker på turen vi skulle ha tatt i april. Vi deler en sherry eller to og snakker om blomstrende oleander, om opera, Uffichi-galleriene, om gatene, luktene, menneskene. Italia, hun hadde allerede vært der mer enn 20 ganger, men det var ikke nok –Non basta una vita. Ett liv er ikke nok, gjentok hun. Vi snakker om gullsmedbroen i Firenze, Ponte Vecchio, om statuen av Bellini, som står der med ryggen til solnedgangen. Denne broen ble stående som den eneste hele etter annen verdenskrig var over. Krigen, krigen.

Med en 12-årings vantro øyne hadde hun sett tyskerne marsjere inn i Oslo, byen hennes, hun kunne aldri tilgi dem, men Ponte Vecchio klarte de ikke å ødelegge, og hun ville så gjerne se soloppgangen derfra. Vi snakker om alt, bare ikke døden. Vi ville la henne beholde illusjonen, det var hennes eget skjold, bare døden skulle slå skjoldet ut av hånden hennes når den tid kom. Tenkte vi.

Det er formiddag da sykehjemmets lege kommer på visitt. Han sier ikke stort, snakker litt om bildet på veggen før han uten innledning vender seg mot henne og spør:

- Vil du dø her eller hjemme?

- Dø? moren min dveler, - er det så..?

- Ja, sier legen, i løpet av måneden er dette over. Tror du på Gud?

Jeg ringer legen dagen etter for å få bekreftet det moren min fortalte meg.

Kan hun ha drømt, kanskje hun begynner å bli forvirret? Er det mulig at en lege i møte med en dødssyk kan oppføre seg slik? Han tar telefonen. Ja, det stemmer, han snakket med moren min dagen før, alt stemmer. Hvert ord.

Jeg spør om han noensinne har lest de etiske reglene til Den norske legeforening. Ja, selvsagt har han det. Er han klar over at han har brutt minst fem av disse reglene som han sier han har lest? Er han klar over at han har gått frem på en brutal måte? Jeg ber ham om aldri mer å nærme seg moren min.

Moren min hadde ikke grått, ikke før nå. Hun hadde ikke mange dagene igjen, hvorfor kunne hun ikke få lov til ta med seg illusjonen inn i døden? Med hvilken rett kan noen ta den siste illusjon fra et døende menneske?” (sitat slutt.)

Dette var en svært grusomt handlig fra legens side. Men slik oppførsel er ikke unik. Selv har tre personer jeg kjenner blitt utsatt for akkurat det samme. En voksen dame jeg kjenner fikk for syv år siden høre av sin lege at hun hadde seks måneder igjen å leve. En eldre og syk mann fik høre fra sin lege at han hadde en uke igjen å leve. Han klappet fullstendig sammen og døde i løpet av to dager. En tredje person, en litt eldre dame, fikk nylig høre fra sin lege at hun kun hadde noen måneder igjen. Hun er blitt ekstremt skuffet over det helsevesenet hun hadde trodd på i alle år.

Jeg vil tro at dersom en syk pasient absolutt insiterer på å få vite om han har lenge igjen så bør legen fortelle det. Men dersom pasienten ikke ber om dette bør alle omkring den syke - inkludert legene – gjøre sitt beste for at pasienten skal holde motet oppe. Dette betyr at man ikke skal fortelle den syke at ”neste lørdag er du død”.

Det finne utallige eksempler på at leger i det offentlige helsevesenet oppfører seg slik som innlegget i Aftenposten forteller, og som mine tre bekjente har opplevet. Mitt syn er som sagt at dette er en grusom måte å oppføre seg på. Og jeg vil tro at leger på et privat sykehus vil være langt mer lydhøre overfor press og ønsker fra pasientene om at de skal oppføre seg på en anstendig måte enn de ansatte i dagens offentlige helsevesen er. (Skrevet av VM.)
.
.
.
.
.
.
.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4110698.ece