I kjølvannet av utbredt bruk av ny teknologi er en gammel debatt kommet opp igjen. I en rekke innlegg i pressen i det siste er det mange som har hevdet at kvinnen ikke selv skal ha rett til å velge om hun skal ta abort eller ikke – dette kan jo føre til at en gravid kvinne ved en test finner ut at hennes kommende barn ikke vil være funksjonsfriskt og derfor vil velge å ta abort. En motstander av kvinners rett til abort sier følgende: Vi må ” la være å privatisere et alvorlig etisk spørsmål til kvinnen alene, og vi må ta stilling til om vi ønsker sortering av liv” (sitatet er hentet fra superbloggeren Vampus’ (Heidi Nordby Lunde) utmerkede kronikk i Dagbladet nylig, link nedenfor).

En annen motstander, professor Ola Didrik Saugstad, snakker i Morgenbladet 1-7/4 om ”Sorteringssamfunnets jerngrep” og sier bla. at ”Når mennesker med Downs og andre funksjonshemmede [sic] forsvinner, blir presset større på oss som er igjen”. Saugstad sier også at ”Foreldre med barn med Downs syndrom kan ha en tung bør å bære .. men felles for dem alle er at de har en sterk kjærlighet til sine barn”. Dette siste er helt sikkert korrekt, men vårt utgangspunkt leder oss til en annen konklusjon enn den som motstanderne av kvinners rett til abort kommer til.

De vanlige argumentene fra motstanderne kan oppsummeres i uttrykkene ”Hva slags samfunn vil vi ha? Vil vi ha et sorteringssamfunn?” Dette er et helt feil utgangspunkt. Som Vampus korrekt oppsummerer det: ”Dette handler ikke om nazistenes sortering av mennesker til medisinske forsøk eller gasskamre. Det handler om mitt liv, min kropp og min rett til å velge”.

Det det handler om er altså den enkeltes rett til å styre sitt liv. Det det handler om er den enkelte kvinnes rett til å bestemme over sin egen kropp. Det som er utgangspunktet er altså ikke et ønske hvor samfunnet er det primære, og hvor alle må rette seg inn etter hva en ønsket samfunnsmodell måtte kreve av oss, det det hanlder om er det enkelte individs frihet.

Med andre ord: motstanderne setter samfunnet, gruppen, kollektivet, høyest, og så mener de alle må innrette seg etter det. De vil for eksempel at vi ikke skal ha det de kaller et ”sorteringssamfunn”, og så forventer de at alle skal ofre egne verdier og eget liv for dette. De mener at dersom en kvinne finner ut at hennes kommende barn ikke vil bli friskt og at hun derfor velger å ta abort, så mener de reellt sett at hun skal nektes dette: de vil ha et samfunn hvor det også finnes barn med Downs syndrom og derfor mener de at denne kvinnen må bære fosteret frem og føde barnet og ta seg av det resten av livet.

Dette er grunnleggende sett et kollektivistisk utgangspunkt, det er et utgangspunkt som krever at den enkelte må ofre seg og sine verdier for det som noen mener er kollektivets eller helhetens beste.

Vi i DLF har ikke dette utgangspunktet. Vi mener at individualisme er det rette utgangspunkt; vi mener at ethvert individ skal ha rett til å styre seg selv, sin inntekt, sin eiendom og sin kropp slik vedkommende selv finner det riktig. Dette innebærer at den gravide kvinnen skal ha full rett til å bestemme om hun vil bære fosteret frem eller ikke. Vi mener at dette er det eneste riktige utgangspunkt. Motstanderne av retten til selvbestemt abort har altså et helt feil utgangspunkt.

Grunnlegende sett handler dette om kollektivisme vs. individualisme, og, som implikasjoner av dette: altruisme (som innebærer en plikt til å ofre egne verdier til det som påstås å være fellesskapets beste), vs. egoisme (som innebære at hvert enkelt individ har full rett til å leve sitt liv slik det ønsker a så lenge de ikke initierer tvang overfor andre mennesker).

For å summere opp: de som er motstandere av kvinners rett til selvbestemt abort er kollektivister og altruister, mens det å konsekvent forsvare kvinners rett til selvbestemt abort forutsetter en basis som består av individualisme og egoisme.
.
.
.
.
.
.
.

http://www.dagbladet.no/2011/03/23/kultur/debatt/kronikk/abort/fosterdia...