Overskriften har vi hentet fra Dagbladet, og vi skal bruke saken den beskriver for å kommentere et viktig poeng. Vi siterer først fra artikkelen.

”I sin kamp for ungdommenes liv, satte heltene … Forsvarets sikkerhetsregeler til side. De seks om bord på Sea King-helikopteret … tøyde strikken forbi alle sikkerhetsmarginer i Forsvaret under forsøket på å redde ni unge menneskeliv. …

Med sikt langt under hva sikkerhetsreglene tillater, vind i orkan styrke - gikk de inn i søket.”

For å redde noen savnede måtte mannskapene altså tøye Forsvarets sikkerhetsmarginer; valget var reelt sett enten å bryte reglene eller å la de savnede omkomme.

Nå var dette ”kun” Forsvarets sikkerhetsmarginer, det var ikke en lov, og det finnes en nødrettsparagraf som gir tillatelse til slike regelbrudd: ”Kaptein Pål Kullerud, … fartøysjef ombord på [helikopteret], forteller til Dagbladet at han og mannskapet måtte ta i bruk nødrettsparagrafen for å berge flest mulig liv” –.

Men la oss anvende dette prinsippet på en annen arena. La oss si at det på et sykehjem er for få ansatte, og at man for å ha en tilstrekkelig bemanning må la enkelte av de ansatte jobbe mer enn arbeidsmiljøloven tillater – alternativet er at ellers vil beboerne ikke få et tilstrekkelig tilsyn.

Hva bør man gjøre da? Bør man følge lovens bokstav og la beboerne være uten tilsyn, eller bør man bryte loven og slik sørge for at tilsynet er tilstrekkelig? Eller hva hvis det også finnes lover som er slik at beboerne skal ha tilstrekkelig tilsyn, slik at lovbrudd er uunngåelige, hva da?

Lover av denne type er vedtatt av personer som ikke forstår - eller ikke vil forstå - hvordan arbeidsliv og tjenesteproduksjon fungerer. De tror at man kan komme utenom økonomiske realiteter ved på vedta lover. Men det kan man ikke.

Det som må til for at et tilbud skal bli av god kvalitet er at det er penger nok til å betale for det. Er det ikke penger nok kan man ikke vedta lover som skal sørge for kvalitet og så bare forvente at de da blir bedre.

Hvis vi trekker dette inn i den pågående debatten om Adecco og andre private helsetilbydere, er det slik at det tilbudet de har gitt har vært så godt som det ha vært mulig ut i fra de inntektene de har hatt fra kommunene som har leiet dem inn.

Hvis kvaliteten har vært for dårlig for de ansatte så er det fordi betalingen har vært for liten, og den betalingen er vedtatt av diverse kommuner.

Kan man klage på Adecco? (Vi har sagt tidligere at det er helt uholdbart at selskaper bryter loven, og vi står fortsatt på dette selvsagt.) Ja, man kan klage på Adecco like mye som man kan klage på kvaliteten av en Ford man har kjøpt dersom man forventet Rolls Royce-kvalitet. Og hvis man forventer Rolls Royce-kvalitet bør man ikke kjøpe en Ford, da bør man kjøpe en Rolls Royce. Mao, det er kjøperen, dvs. kommune, som er å klandre dersom kvaliteten er lav.

En av grunnen til at kvaliteten er lav er at betalingen har vært for liten. Men mye av dette skyldes at svært mye penger sløses bort i det ineffektive offentlige byråkratiet. Man kunne ha brukt mer penger på tilbudet til beboerne dersom de – altså pengene – ikke hadde måttet ta den lange og kostbare omveien innom det offentlige byråkratiet, man kunne altså ha fått et bedre tilbud dersom beboerne hadde betalt direkte for tilbudet penger de selv hadde tjent og spart opp.

Og vi må gjenta dette: beboerne på Adecco-sykehjemmene har hatt det fint, det som har vært kritikkverdig er at de ansatte har jobbet mer enn loven har tillatt (og at de ikke har fått overtidsgodtgjørelse, etc.)

For å bringe dette opp igjen på det prinsipielle nivå: DLF mener at det ikke bør være noen reguleringer av næringslivet. Det som bør finnes er kun lover som beskytter alle involveres frihet, og inngåtte kontrakter. Nå blir det flere og flere lover, det blir vanskeligere og vanskeligere å drive produksjon, og mangel lover er uforenlige med andre lover.

De som driver verdskapning blir i stadig større grad bastet og bundet på hender og føtter, og da skjer en av tre ting: de som produserer slutter å jobbe (og går over på trygd eller blir byråkrater) eller de jobber mindre, de jobber svart, eller de rømmer til utlandet.

Alt dette er skadelig for veltstanden i Norge. DLF er tilhenger av velstand, men velstand er et resultat av produksjon, og skal vi ha produksjon må de som er i stand til å drive produksjon ha frihet til å produsere uten å måtte tilbringe store deler av sin arbeidstid med å lese lover og forskrifter, fylle ut søknadsskjemaer og rapporteringsskjemaer, og å passe på at man ikke går seg bort i det villnis av lover og regler som våre kjære politikere har vedtatt.
.
.
.
.
.
.

http://www.dagbladet.no/2011/03/05/nyheter/innenriks/hammerfest/330_skva...