Alvdal-sakene og myndighetenes svik

Statens viktigste og eneste* legitime oppgave er å beskytte oss mot kriminelle. Dette skal den gjøre ved ha et klart lovverk, et effektivt politi som etterforsker og oppklarer forbrytelser og arresterer mistenkte, og et rettsapparat som dømmer kriminelle. (Barnevernet er en del av dette apparatet.)

Det å bli utsatt for en kriminell handling er en svært stor påkjenning, og enkelte typer krenkelser er større enn andre. Også derfor er det så viktig at politiet gjør sin jobb godt og effektivt slik at forbrytere blir tatt så raskt som mulig, og at de blir holdt vekk fra potensielle ofre i lang tid.

Hvis dette apparatet svikter så er det mange mennesker som lider unødvendig ved at de stadig blir utsatt for kriminell handlinger uten at det kommer noen reaksjon far de som skal stanse slike forbryteler/overgrep. Iblant skjer dette rett og slett fordi politiet/rettsapparat svikter.

Det er dette som har skjedd i den grusomme Alvdal-saken. Vi skal ikke fortelle mye om hva som har skjedd, dette kan man finne mer enn nok av i de tabloide avisene, men: flere barn er i mange år utsatt for ulike typer overgrep av personer som sto dem nært: av foreldre, av foreldres nye ektefeller/samboere, av foreldres venner.

Her er altså noen barn blitt utsatt for de grusomste overgrep gjennom en årrekke, og disse er utført av de personer som skulle være de nærmeste til å beskytte, forsvare og hjelpe disse barna.

En sak med disse barna var for retten for ti år siden. Saksbehandlingen den gang var svært elendig, og hadde man da hatt en grundig gjennomgang av saken ville muligens overgrepene ha stoppet. Isteden ble barna i tiden etter rettssaken utsatt for verre og verre ting. Det er opplagt at da gjorde barnevernet ikke det det er ment å gjøre.

Men også andre må ha oppdaget at det var noe spesielt med disse barna: lærere, helsesøster på skolen. Ingen av disse merket noe som helst, og hvis de merket seg noe så sa de ikke ifra til noen.

Allerede i 1998 ble det opprette en såkalt ansvarsgruppe omkringe familien. Et par år senere kom det noen bekymringsmeldinger, men det kom ingen reaksjon. Dette selv om det fantes filmopptak som viser at en av barnas omsorgspersoner slår og lugger barnet.

Et av barna i familien, en jente på 15 son var hos en fosterfamilie, sendte en melding til barnevernet om sine småsøsken, men denne ble ikke lagt vekt på.

I 2006 kom det også en melding til lensmannskontoret i Alvdal. Saken ble henlagt.

En Karin Westum, som nå arbeider som healer, var leder for barnevernet i Alvdal fra 1999 til 2003. Hun var en god venninne med den nå tiltalte moren.

Westum reagerte ikke på bekymringsmeldinger om familien; hun mente at hun kjente familien så godt at hun visste at det ikke var noe i veien som krevet reaksjon fra barnevern eller politi.

Som man tydelig kan se av det meget korte sammendrag som vi har gitt over så er alle disse barna sviktet av alle: av skolen, av helsetjenesten, av politiet, av barnevernet.

Vi synes dette er en grusom sak. Vi i DLF har mange ganger klaget over at rettsapparatet fungerer dårlig, men dette er kanskje den aller verste av de sakene vi har skrevet om.

Det første som må til for at slike saker ikke skal skje (eller skje i et så lite omfang som mulig) er en moralsk oppvåkning, en som sier at det er galt å begå fysiske overgrep mot andre, og spesielt barn. Voksne som begår overgrep overfor barn må være moralsk avstumpet. Men det vil ta lang tid før en slik grunnleggende endring vil ha en merkbar effekt.

Inntil da må man bare ha strenge straffer for de som begår slike overgrep. De som er utsatt for voldtekt og lignende overgrep kan få sine liv helt ødelagt, og dette gjelder spesielt de som blir utsatt for slike ting mens de er barn.

Så i første omgang må overgriperne i Alvdal straffes strengt. (Dette gjelder også alle andre som gjør tilsvarende ting.) Videre må alle de som var i rettsapparatet og i hjelpeapparatet – politifolk, barnevernansatte, lærere, etc. som visste om dette men som ikke reagerte – også straffes: at slike ting kan ha pågått i mange år uten at noen har varslet er en grov forbrytelse.

Men igjen: hvordan har dette kunnet skje? Kanskje en av grunnene er den utbredte ansvarsfraskrivelse som blir stadig sterkere i vår tid: alle tror at noen andre ordner opp, alle tror at en selv ikke har ansvar for noe. Slike holdninger er dog helt uakseptable, og spesielt hos politiet og i barnevernet.

*I tillegg kommer det å drive et militært forsvar som skal beskytte vår frihet mot andre makter.

.
.
.
.
.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10037791