For noen dager siden kunne man oppleve en av de merkeligste pressekonferanser noensinne. Etter å ha svart på en del spørsmål sa president Obama at han hadde en annen avtale, og han overlot resten av pressekonferansen til tidligere president Clinton. (Obama hadde en avtale med sin frue, og de skulle delta på en juletrefest, et arrangement Obama åpenbart anså som viktigere enn å besvare spørsmål fra journalister.)

Men dette er ikke den eneste underlige omkring Obama og hans politikk i det siste:

En føderal dommer erklærte nylig at et viktig element i Obamas såkalte helsereform, "individual mandate," er i strid med grunnloven. Vi siterer fra en kommentator:

“In a 42-page opinion issued in Richmond, Va., Judge Hudson wrote that the law's central requirement that most Americans obtain health insurance exceeds the regulatory authority granted to Congress under the Commerce Clause of the Constitution. The insurance mandate is central to the law's mission of covering more than 30 million uninsured because insurers argue that only by requiring healthy people to have policies can they afford to treat those with expensive chronic conditions.

The judge wrote that his survey of case law "yielded no reported decisions from any federal appellate courts extending the Commerce Clause or General Welfare Clause to encompass regulation of a person's decision not to purchase a product, notwithstanding its effect on interstate commerce or role in a global regulatory scheme."

There are rulings from federal judges in other cases who supported the individual mandate, so all of these cases will now go to federal appeals courts and will eventually wind up at the Supreme Court. But this is at least an indication that the central legislative accomplishment of Obama's administration, the thing the Democrats burned down their congressional majority to achieve, may not survive long enough to really go into effect (though it will cause a lot of damage in the meantime). And if Obama doesn't have that, what does he have to show for his term in office? The stimulus? The auto bailout? Neither one of those is really remembered, even now, for doing anything but adding to the deficit.

I Georgia har to fremtredende Demokrater besluttet å skifte parti. Pussig nok er begge svarte, og en av dem uttalte at "It's time for the black vote to be competitive again", dvs. det er på tide at svarte velgere tenker igjennom om de egentlig bør stemme på Demokratene. Så kanskje Obama er den politiker som virkelig ødelegger Demokratenes monopol på å få stemmer fra svarte velgere.

En annen ting er Obamas reaksjon på skattekompromisset. Som kjent måtte Obama gå med på å forlenge de skattlettelser som ble vedtatt under president Bush. Kommentatoren Peggy Noonan kommenterer Obamas reaksjon slik:

“President Obama was supposed to be announcing an important compromise, as he put it, on tax policy. Normally a president, having agreed with the opposition on something big, would go through certain expected motions. He would laud the specific virtues of the plan, show graciousness toward the negotiators on the other side—graciousness implies that you won—and refer respectfully to potential critics as people who'll surely come around once they are fully exposed to the deep merits of the plan.

Instead Mr. Obama said, essentially, that he hates the deal he just agreed to, hates the people he made the deal with, and hates even more the people who'll criticize it. His statement was startling in the breadth of its animosity. Republicans are "hostage takers" who worship a "holy grail" of "tax cuts for the wealthy." "That seems to be their central economic doctrine." As for the left, they ignore his accomplishments and are always looking for "weakness and compromise." They are "sanctimonious," "purist," and just want to "feel good about" themselves. In a difficult world, they cling to their "ideal positions" and constant charges of "betrayals."”

Noonan avslutter med å si at Obama ”spent his first year losing the center, which elected him, and his second losing his base, which is supposed to provide his troops."

Hvis vi nå vender tilbake til vårt innledende eksempel så kan det se ut som om det som skjedde da Obama overlot makten til Clinton, unnskyld, overlot pressekonferansen, til en annen, at han egentlig abdiserte. Det er velkjent at Obama likte å drive valgkamp, man at han ikke liker å være president. Man hvorfor liker han ikke å være president?

Å være president er en utfordrende og krevende og vanskelig jobb. For å kunne håndtere den er det en rekke egenskaper man må ha. En av de tingene man må kunne er å være en god spiller, dvs. man må kunne bruke folkene man har rundt seg, man må kjenne deres gode egenskaper, deres dårlige egenskaper, man må kjenne deres styrker og deres svakheter, og man må kunne bruke alt dette for å få igjennom sin politiske agenda. Å være et lands øverste leder innebærer at det er mange som er imot det man gjør, mog an må derfor kunne benytte alt dette for å få igjennom sin politikk.

Om man kan fungere i en slik posisjon avgjøres i ens politiske læretid, dvs. den avgjøres i en periode hvor man går gradene fra de aller laveste politiske stillinger/verv,og hvor man så arbeider seg opp og på alle nivåer viser at man kan håndtere politiske allierte og politiske motstandere slik at man får igjennom sin agenda.

Obama har aldri vært igjennom noe slikt. Obama har aldri gått gradene, han har aldri vært i situasjoner hvor han har møtt sterk og reell motsand, han har alltid glidd igjennom nærmewt uten motsand som det vidunderbarn han var og er.

Med andre ord; å være president i USA er den første vanskelige jobben Obama har hatt. Og når de blir vanskelig så overlater han heller ordet til sin forgjenger Bill Clinton og stikker selv av for å delta på en juletrefest.

Vi avslutter med å henvise til noe Jonah Goldberg nylig skrev:

”It's largely forgotten now, but during their lengthy primary battle, the two committed liberals' greatest disagreement wasn't over policy or their shared disdain for George W. Bush. It was over their different visions of the presidency.

In a Nevada debate, Obama admitted that he wasn't a particularly organized person. But that was OK because a president's core role shouldn't be organizational but inspirational: "It involves having a vision for where the country needs to go...and then being able to mobilize and inspire the American people to get behind that agenda for change."

Pshaw, responded Hillary Clinton, the president is really a "chief executive officer" who must be "able to manage and run the bureaucracy."”

Obama i dag ser ut til å ga gitt opp begge deler. Han er ikke en god inspirator, og han er heller ikke en god organisator.

Man bør huske debattene om helsereformen Jo flere taler Obama holdt for å forklare hva den besto i, jo svakere ble oppslutningen om den.

Alt ved Obamas presidentskap er gått galt. Han har reelt sett overtatt store deler av næringslivet. Reguleringsbyrden på de produktive har økt kolossalt. Han har brukt enorme summer på å styrke økonomien, men arbeidsløsheten er ikke gått ned, men til gjengjeld er gjelden økt. Han har sviktet venner, men vært imøtekommende overfor fiender som Iran og Nord-Korea. Osv.

Slik det ser ut nå er det bare en ting som kan sikre hans gjenvalg i 2012, og det er at republikanerne som sin kandidat nominerer Sarah Palin.
.
.
.
.
.

http://www.nytimes.com/2010/12/14/health/policy/14health.html?_r=1

http://blogs.ajc.com/georgia_elections_news/2010/12/09/black-county-comm...

http://www.thedailybeast.com/blogs-and-stories/2010-12-10/bill-clinton-s...

http://www.nypost.com/p/news/opinion/opedcolumnists/hillary_was_right_OG...