”Samfunnsmessig styring og kontroll” var mantraet for noen tiår siden, og skulle være motsetningen til ”snevre bedriftsøkonomiske hensyn”, som ble betraktet som en uheldig måte å drive både bedrifter og samfunn på.

”Samfunnsmessig styring og kontroll” innebærer at folkevalgte skal ta helhetshensyn når viktige beslutninger skal tas, mens snevre bedriftsøkonomiske hensyn innebærer at bedriftene kun tenker på egen verdiskapning, egne kunder og egne ansatte, noe som ble oppfattet som kritikkverdig.

Troen på at de som hadde etablert bedriftene, eller hadde gjort seg fortjent til viktige stillinger i dem, ikke var i stand til å fatte gode beslutninger, var utbredt. Enda mer utbredt var overbevisningen om at personer som i beste fall var gode til å drive valgkamp og å få velgere med seg, var i stand til å fatte beslutninger som var gode for samfunnet og for helheten.

Hva er resultatet blitt? Vi skal kort se dette både i et fugleperspektiv, og i detalj på et bestemt saksområde. Siden alle land i Vesten har fulgt dette samme prinsippet er dagens situasjon i alle land resultat av ”samfunnsmessig styring og kontroll”. Det er vel tilstrekkelig å nevne Island, Hellas, Spania, England, Frankrike, Portugal og USA for å illustrer hva resultatet er blitt.

Alle disse har store problemer, problemer som skyldes politikernes enorme pengebruk. Private vil ikke kunne bruke mer penger enn de har, eller mer enn en bank vil risikere å låne dem. Men for staten er det ingen grenser; politikere kan låne så mye de måtte ønske, de kan pålegge bankene å låne dem penger, og de kan bare trykke opp penger. Videre er det ikke politikerne som må betale tilbake når oppgjørets time kommer, gjelden veltes over på befolkningen. Resultatet at Hellas i dag har en gjeld som er mer enn landets nasjonalprodukt, og andre lang er omtrent like ille ute. Det er ikke mye bedre i USA. President Obamas redningstiltak og stimulanse-pakker har ikke reddet noen og har ikke stimulert økonomien; arbeidsløsheten har bare steget etter at han kom til makten – men amerikanske skattebetaleres gjeld er mye større enn for to år siden. (Denne meget ukloke politikken begynte under president Bush.)

Så på det store området har ”samfunnsmessig styring og kontroll” bare medført elendighet.

Men hva med de mer beskjedne og begrensede felter? Har politikere klart å ordne opp der?

Saken om stortingspensjonene illustrer dette perfekt. Vi siterer fra VG: ”- Pensjonsstyret hadde for dårlig kompetanse. Tidligere leder for Pensjonsstyret, Sigvald Oppebøen Hansen, innrømmer at medlemmene hadde for dårlig kompetanse på viktige begrepeer rundt «gullpensjonen».
Hansen, som ledet Pensjonsstyret fra 2005 til 2009, forklarte i retten at han hadde hatt et rent matematisk forhold til pensjonsordningen, som de to tidligere stortingsrepresentantene Magnus Talleraas og Magnus Stangeland nå er tiltalt for å ha misbrukt.

- Har du alder og tjenestetid som tilsvarer 75 år til sammen, har du mulighet til å søke om førtidspensjon. For meg ble det en matematisk greie. Jeg var klar over at slik hadde praksisen vært i lang tid, sa han i retten.

Videre beskrev han sin rolle i pensjonssakene som rent formell - når søknaden var ferdigbehandlet, ble de sendt opp på hans kontor for signering.

Tolkningen av regelverket berørte i svært liten grad hans og de øvrige medlemmenes løpende arbeidshverdag. Møtehyppigheten til Pensjonsstyret varierte fra én til fire-fem ganger årlig. Det som har blitt stående som et av stridsspørsmålene i rettstvisten, nemlig hva som skal vurderes som sporadisk og tilfeldig arbeid, ble aldri behandlet av styret.

- Jeg kan ikke erindre det, svarte han i retten.

…- Den var dårlig, vi fungerte nok mer som formalinnstans for vedtak fattet. Vi brukte mest tid på å vurdere ventelønnsordningen til stortingspolitikere, sa han.

Selv betegner han begrepet sporadisk og tilfeldig inntekt som inntekt utover pensjonen.

- Jeg kan ikke si noe om betydningen utover det. …

I ettertid er han klar på at praksisen til Pensjonsstyret var for dårlig.

- Definisjonsspørsmålet rundt sporadiske inntekter og hva som mentes med det, burde i ettertid vært behandlet av Pensjonsstyret. … ”

Så her har man hatt et meget utydelig regelverk, og inkompetents saksbehandlere, og politikere som var opptatt av helt andre ting. ” (sitat slutt fra VG).

La oss også kort si noen få ord om han som foreløpig er helten i denne saken, riksrevisor Jørgen Kosmo. Han har etter at han ble riksrevisor tatt fatt i en rekke offentlige instanser og funnet økonomisk rot overalt (i Forsvaret, i NAV, etc.).

Han har altså også grepet fatt i stortingspensjonene. Men hvorfor gjorde han ingen ting med dette mens han var Stortingspresident?

Uansett, vi i DLF mener at ethvert individ skal ha full rett til å styre seg selv, sin eiendom og sin inntekt. Dette innebærer at vi er tilhengere av enhvers rett til å styre sin bedrift slik han måte ønske, vi er langt større tilhengere av ”snevre bedriftsøkonomiske hensyn” enn av politikerstyring - som er ekvivalent med politikerbestemt kaos - med ”samfunnsmessig styring og kontroll” som påskudd.

.
.
.
.
.

http://epn.dk/okonomi2/global/europa/article2246291.ece

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10011317