«Onsdag legger den britiske finansministeren George Osborne frem langtidsbudsjettet for årene 2011-2015. Det er ventet dramatiske kutt, der de fleste departementer må regne med nedskjæringer på mellom 20 og 40 prosent. Bare helsebudsjettet og bistands-budsjettet skal spares for alle nedskjæringer.» (Leder DN, 2010.10.18)

Dette er gledelige nyheter. Britene velger det eneste fornuftige alternativ for å takle underskuddet – å kutte i utgiftene. De to andre alternativer er enten å fortsette å låne – og da ville det gått som med Hellas og Island, eller de kunne ”defaulte” sine lån, noe som ville innebære at landet ikke ville være i stand til å få nye lån på svært lang tid, da de i praksis ville ha stjålet over 9000 milliarder kroner fra investorene.

Man kunne riktignok håpet på enda sterkere kutt enn de som allerede er varslet. For eksempel er det ingen grunn til å skjerme helsebudsjettet og bistands-budsjettet. Men det er i alle fall et stort steg i riktig retning. Britene vil da begrense gjeldsveksten, og forhåpentligvis begynne på nedbetalingen av gjelden.

Som følge av at man i perioden under Labour hadde en sterk økning i de statlige utgifter, og en nedgang i produksjonen som medførte blant annet synkende skatteinntekter, økte statsgjelden med nesten to tredjedeler. Det man må gjøre er altså 1) å kutte i de statlige utgifter, og 2) øke produksjonen.

Den britiske regjering kommer altså til å gjennomføre solide kutt i de statlige utgifter. Men dersom man samtidig får en svekkelse i produksjonen, kan det godt hende at statsgjelden likevel vil fortsette å øke.

Og det er her britenes paradoks kommer inn. For deres finansminister, George Osborne, kommer også til å innføre nye skatter og avgifter:

«Osborne sier han nå ønsker å innføre en permanent bankskatt, som han håper vil bringe inn 2,5 milliarder pund.» (DN, 2010.10.18)

Man kan håpe at dette er den eneste nye skatten som han har tenkt å innføre, men man kan frykte at dette kun er toppen av isberget.

Skatter og avgifter fører til en svekkelse i produksjonen. Det er ikke slik at man har en ”kake” som staten bare kan forsyne seg av. Det er ikke bare å ta et større stykke av kaken, for så å forvente at skatteinntektene kommer til å være tilsvarende større. I kontrast så er det slik at når staten tar en større del av kaken, så blir det totalt sett mindre kake. For å si det på en annen måte. Når staten øker skattene og avgiftene, så fører dette til at innbyggerne til en viss grad begrenser sin produksjon.

Det mest åpenbare er at noen selskaper velger i stedet å drive sin virksomhet i et annet land. Men man får også andre skadelige resultater, som at flere velger å jobbe mindre, investere mindre, etc.

Som sagt ovenfor så trenger man både å kutte utgiftene og å øke produksjonen. Men britene velger kun å gjøre én av disse to. Man risikerer da at kuttene i utgiftene ikke vil overgå den nedgang som man vil få i produksjonen, blant annet som følge av at man innfører en bankskatt.

Man får derved et paradoks. På den ene side arbeider man for å kutte utgiftene. Dette gjør man slik at man kan betale ned gjelden, slik at den kapital som i dag er bundet opp i britenes statsgjeld i stedet kan brukes til produktive formål. Og med mer kapital tilgjengelig så ville den private sektor blitt mer produktiv.

Men på den annen side så driver man aktivt og svekker produksjonen gjennom å innføre nye skatter og avgifter. Derved saboterer man for utgiftskuttene. Det primære som man er avhengig av er å øke produksjonen, kun sekundært er man avhengig av å redusere statsgjelden.

De som argumenterer for økte skatter og avgifter hevder at disse er nødvendig for å håndtere statsgjelden. Men dette blir som å skyte seg selv i foten fordi man har fått en vond tå. Den store negative effekten av statsgjelden er at en enorm mengde kapital fjernes fra den private sektor. Dette igjen gjør at produksjonen blir mindre enn den ellers ville ha vært. Men man løser ikke dette problem ved å ta enda mer kapital fra den private sektor gjennom skatter og avgifter – særlig ettersom at disse skatter og avgifter fører til en svekkelse av produksjonen, i tillegg til at de fjerner kapital.

«Går det galt, vil mange bli bekreftet i troen de fleste allerede har, at slik skal man i hvert fall ikke gjøre det. Lykkes Osborne i sin hestekur og bringer Storbritannia til ny og sunn vekst i løpet av de neste fem årene, vil mange bli fristet til å forsøke noe lignende (skjønt i moderert form) - slik Margaret Thatcher og hennes spareglade finansminister Nigel Lawson påvirket politikere verden rundt på 1980-tallet.» (Leder DN, 2010.10.18)

Jeg håper inderlig at Osborne vil lykkes. Men som jeg har vist så er det store sjanser for at han vil mislykkes. Osborne fører to motsigende planer, utgiftskutt og skatteøkninger. Men det er uvisst om hvilken av de to som vil overkjøre den andre.

På den annen side så har man i nyere tider et utmerket eksempel på hvordan man skal gjennomføre en politikk som gir økt produksjon, og derved som en effekt også en nedgang i statsgjelden. Dette er den politikk som Margaret Thatcher og hennes finansminister Nigel Lawson gjennomførte. Men de gjennomførte utgiftskutt og skattekutt.

Dagens britiske regjering velger i stedet å gjennomføre en paradoksal politikk – utgiftskutt og skatteøkninger. Den første av disse, utgiftskutt, er definitivt et forsøk til etterligning. Men den annen av disse, skatteøkninger, er noe som man på død og liv (bokstavlig talt) bør unngå.
(Skrevet av Petter Sandstad)

.
.
.
.
.
.

http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article1998350.ece
http://www.dn.no/forsiden/utenriks/article1998491.ece