I de siste uker er det avslørt at en rekke fremtredende norske statsråder har mottatt upassende gaver – det er snakk om svært dyre armbånd, ur, tepper, etc. fra ulik forbindelser. Et parti har også mottatt store pengegaver fra kraftselskaper.

Men er dette korrupsjon? Caplex definerer korrupsjon som det å motta bestikkelser, og bestikkelser er definert som ”å gi el. tilby gaver el. fordeler for selv å oppnå urettmessige fordeler”.

Vi kan ikke helt se at teppegavene til utenriksministeren har ført til at giveren – Afghanistans president – ved dette har oppnådd urettmessige fordeler. Videre har et par kvinnelige statsråder mottatt armbånd av rederier fordi de har døpt båter for rederiene, og da er det vanlig å gi gudmoren en gave. Men hvorfor er disse damene valgt som gudmødre? Er det pga deres blå øynes skyld, eller er det fordi det kan være nyttig for rederiet å ha et godt forhold til visse viktige statsråder, for eksempel samferdselsministeren.

Vi kan dog ikke se at disse tilfellene er eksempler på korrupsjon, vi ser ikke konkrete eksempler på at giverne har oppnådd noe spesielt som resultat av gavene.

Men stiller det seg annerledes med pengegaver fra visse kraftselskaper til Senterpartiet? Vi siterer fra Aftenposten i dag.

”Tidligere olje- og energiminisiter og Sp-leder Odd Roger Enoksen ble valgt til styreleder i Troms Energi i 2010, men satt ikke i styret da energiselskapet bestemte seg for å gi partistøtte til Sp. Men Enoksen var styreleder da olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) senere valgte å gi Troms Energi medhold i viktige skaker for kraftselskapet.

DN skrev i går at Troms Energi fikk medhold etter at konsesjonen for Vindmølleparken Fakken på Vannøya utenfor Troms bla klaget inn. Da var Enoksen styreleder”(sitat slutt).

Her har vi altså et klart eksempel på at de som gir gavene til Senterpartiet senere oppnår fordeler når fra Senterpartistatsråder i regjeringen gir fordeler til giverne.

(Selvsagt sier de som har gitt fordelene til giverne at de ikke har kjennskap til at deres eget parti har mottatt disse gavene.)

Spesielt interessant er det å se dette i sammenheng med regjeringen null-toleranse for korrupsjon: ”Regjeringen vil ha nulltoleranse for korrupsjon” heter det i regjeringens plattform. (Dette står riktignok under kapitlet om internasjonal politikk, men gjelder vel også i og for Norge.)

Vi vil for egen del tilføye at så lenge politikerne skal gi fordeler til ulike velgegrupper – f.eks. innvilge konsesjonssøknader, så vil de noen av de hvis fremtid avhenger av svaret politikerne gir, kunne bli fristet til å tilby gaver for å påvirke avgjørelsen. Og da vil noen politikere bli fristet til å ta imot. Det er mao. systemet hvor politiske organer gir fordeler til noen, som fører til korrupsjon. Dersom politikere ikke hadde denne muligheten så ville heller ikke korrupsjon blitt noe stort problem.

Mao. korrupsjon er et resultat at en reguleringsøkonomi, dvs. korrupsjon hører intimt sammen med velferdsstaten.

Hadde vi hatt et system hvor politikerne ikke hadde noen makt til å gi forleder til noen og til å stanse prosjekter ville korrupsjon aldri blitt noe problem.

Dvs. også på dette punktet er velferdsstaten en ordning som dyrker frem kriminalitet.

DLF er selvsagt imot korrupsjon, men vi er de eneste som vil fjerne grunnen til korrupsjon; vi vil ta vekk det system som nødvendigvis fører til korrupsjon.

DLF vil ha et system med full individuell frihet, dvs. et system hvor hver enkelt kan disponere sin eiendom slik han ønsker, og hvor alt økonomisk samkvem skjer frivillig blant de involverte og hvor staten ikke har noe med å blande seg inn med hverken konsesjonsordninger eller løyveordninger. I tillegg til at dette systemet vil eliminere en rekke hindringer på verdiskapning, slik at velstanden stiger, vil korrupsjon da heller ikke forekomme.
.
.
.
.
.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/dok/rapporter_planer/rapporter/2009...