Man skaffer seg som regel det man ønsker seg ved å bytte: A har noe B ønsker seg, og B har noe A ønsker seg. Når de to involverte A og B blir enige om betingelser for å bytte, foretar de dette frivillig. Som regel er da alle involverte fornøyd (såfremt det som leveres er i samsvar med det som ble lovet, etc.) Det kan forekomme at en av partene ikke er fornøyd, men i slike tilfeller finnes det ordninger som kan benyttes for å løse slike tvister.

Vanligvis skjer slike bytter ved at den ene parten leverer en vare eller tjeneste, og den andre leverer penger. A jobber hos et firma, han leverer sin arbeidskraft, og han får penger tilbake. Disse pengene bruker han så til å kjøpe det han måtte trenge hos ulike leverandører. Dersom en av partene ikke er fornøyd så skifter man kundeforholdet over til en annen: dersom A ikke er fornøyd med firmaet han arbeider hos skifter han jobb, dersom han ikke er fornøyd med det én forretning leverer begynner han isteden å handle i en annen forretning, etc.

Er slik system burde føre til at de problemene som måtte oppstå ved utveksling av varer og tjenester blir redusert til et minimum.
Men la oss nå si at en tjeneste ansees som så viktig at den ikke kan overlates til frivillige leverandører, frivillige kunder og frivillige avtaler dem imellom, la oss anta at en type tjeneste er så viktig at det bestemmes (av det offentlige) at en aktør skal ta penger fra A, velge ut noen leverandører som i praksis får monopol, gi dem pengene som er tatt fra A (og alle andre), og så skal A (og alle andre) få et gratis tilbud fra disse utvalgte aktørene.

Hvordan vil dette gå? Vil da leverandørene sørge for hele tiden å levere et godt tilbud? Vil leverandøren gjøre sitt beste for å tilfredsstille kunden når inntekten ikke kommer fra ham, men fra det offentlige? Hvorfor skal leverandøren gi et godt tilbud når dette bare påfører ham tap - inntekten er jo egentlig uavhengig av det som tilbys kunden? Hvordan vil effekten være av at kunden ikke kan gå til en annen leverandør, en konkurrent? Hvordan vil det påvirke A at han ikke selv kan velge den type tilbud han ønsker? Hvordan skal det gå med nye aktører som har innovasjoner – vil de få tillatelse til å begynne å gi tilbud på dette markedet?

Det vi snakker om er selvsagt helsemarkedet. Det fungerer akkurat slik vi beskriver over (kundene betaler ikke selv, inntekten kommer fra det offentlige). Og resultatet er velkjent: køer, ventelister, dårlige tilbud.
Det siste som er kommet opp er beskrevet på Aftenpostens førsteside i dag:

”Null pasienter sendt utenlands i fjor. Sykehusene musestille om pasientenes rettigheter. Flere enn 70 000 pasienter opplevde i fjor at fristen for å få nødvendig behandling ved sykehus, ble brutt. Likevel ble ikke én av dem sendt utenlands, selv om loven åpner for dette.

Bukken og havresekken. Sykehusene har ansvar for å fortelle pasientene om deres rettigheter. Men det er også sykehusene som må betale regningen for utenlandsbehandling”(sitat slutt).
Men andre ord: det som skjer er akkurat som man måtte forvente i et statsdirigert og statsfinansiert system.

DLF vil han en endring på dette. Vi vil ha et system hvor kunden bestemmer, hvor kunden kan velge mellom ulike leverandører, og hvor de som ønsker å komme med tilbud ikke møter offentlige stengsler. DLF vil altså ha en full privatisering (inkludert en full deregulering) av dette viktige området. Vi mener at alle sykehus og andre helseinstitusjoner må privatiseres full ut, og at deres inntekter skal komme fra pasientene, dvs. via deres forsikringsselskaper – for å få inntekter må da sykehusene gi et tilbud pasienten blir fornøyd med. I dag er pasienten mindre relevant, det som er viktig i dag er å tilfredsstille de som betaler, dvs. politikerne og byråkratene.

Kun da kan man få et tilbud som er til det beste for pasientene.