Støtteordninger

” … somalske familier utnytter velferdssystemet” hevder Kadra Yusuf i en kronikk i VG i går. Det er ikke vanskelig å innse at denne og mange lignende påstander er sanne; det foregår en omfattende utnyttelse av de mange støtteordningene (vi snakker om offentlig støtteordninger) som finnes.

Yusuf hevder at det i det somalske miljøet i Norge foregår omfattende trygdejuks: ” Det er ikke ukjent i innvandrermiljøet at mange kvinner i det somaliske miljøet skiller seg etter norsk lov, men fortsetter å leve sammen med menn de, etter islamsk lov, fortsatt er gift med. Slik kan de heve stønad som alenemødre, noe som ved mange barn utgjør betydelige beløp”.
Det som skjer er altså at man forandrer oppførsel og vaner for å komme inn under støtteordningene, og derved mottar man langt mer i støtte enn man har krav på.

Yusufs eksempel er ikke det eneste: fra før vet vi at mange har jobbet som taxisjåfører i Oslo samtidig som de både har hevet store beløp fordi de har vært arbeidsløse og unnlatt å betale skatt. Vi har også sett at det skjer merkverdige ting i landbruket, Riksrevisjonen påpekte dette kun for noen få dager siden.

Så en ting er klart; støtteordninger misbrukes i stort omfang. Og dette skjer ikke bare i innvandrermiljøer, de skjer overalt.

Yusuf selv (på Dagsrevyen i går), og alle andre som vil slippe til i media med sine kommentarer, vil antagelig gå inn for at det etableres kontrollordninger som gjør at misbruk ikke skal kunne være mulig.

Dette vil da kanskje bety at det skal etablere et Kontroll- og Inspiseringsdirektorat hvor det ansettes noen tusen mennesker som skal gå rundt til folks boliger, banke på dører og kreve å få se hvem som oppholder seg der, hvorfor de evt. ikke er på jobb, hvorfor de jobber så lite eller så mye som de gjør, etc. Dette blir jo trivelig. Kanskje vil også det å være angivere bli noe å være stolt av.

Dette systemet vil antagelig fungere like effektivt og godt som asylinstituttet og barnevernet og skolen. Mao., det vil fungere svært dårlig. Det er kun en eneste løsning på dette problemet: alle støtteordninger bør avskaffes.

En støtteordning innebærer at en gruppe som har klart å få seg definert som svak, eller som politikere ønsker å tekkes for å få stemmer, får penger fra det offentlige. Disse pengene er tatt fra folk som arbeider produktivt. (Man må ikke glemme at staten i utgangspunktet ikke har noen penger, de penger staten deler ut er tatt fra folk som jobber.) Det som skjer i en støtteordning er at staten tar penger fra folk som jobber produktivt og gir til medlemmer av foretrukne grupper, og som derved går penger for ikke å jobbe.

(Man kan presisere dette ved å si at staten tar penger fra folk som jobber godt og effektivt og gir til folk som jobber mindre godt og mindre effektivt - eller ikke jobber i det hele tatt).

Støtteordingene krever også en stor administrasjon: stadig flere byråkarter sitter og kontrollerer de stadig flere skjemaer som alle støtteordingene forutsetter. Alt dette arbeidet er totalt uproduktivt, det skaper ikke verdier, de flytter kun verdier fra de produktive til de mindre produktive.

Dessuten er det slik at de som mottar støtten passiviseres. I stedet for å skaffe seg en jobb og bedrive produktiv virksomhet for å forsørge seg og sine, blir støttemottageren passivisert; han eller hun kan jo få penger bare ved å møte opp på et offentlig kontor og få en sosionom til å fylle ut det antall skjemaer som trengs for å få den støtten man trenger.

Det er dog ikke helt sant at alle støttemottakere passiviseres, noe som også skjer er at enkelte blir svært oppfinnsomme og kreative mht å utnytte støtterordningene. Så i et regime med et stort antall støtteordninger vil en del av den i utgangspunktet nyttige kreativiteten ikke gå til verdskapning, den vil isteden gå til å pønske ut lure måter å svindle støtteordingene på. Ser man helhetlig på dette så er dette svært skadelig.

Til slutt vil vi nevne at støtteordinger er umoralske: de innebærer at staten under trusler om fengselsstraff tar penger fra folk mot deres vilje. Dette er et grovt overgrep, og er helt umoralsk.

Helt til slutt: Hva med de som ikke kan klare seg selv og som er helt avhengige av støtte? Vårt syn er at disse må klare seg på hjelp fra privat veldedighet. Folk flest er generøse og velvillige overfor mennesker som har det vanskelig, og det vil ikke være vanskelig å skaffe hjelp gjennom ulike private hjelpeorganisasjoner til de meget få som ikke kan klare seg selv.

La oss oppsummere dette punktvis:
1) Støtteordninger misbrukes

2) Støtteordninger gir skadelige incentiver: de straffer folk som jobber produktivt og de belønner folk som jobber mindre effektivt.

3) Støtteordninger krever en omfattende administrasjon, og dette er ikke verdiskapende.

4) Støtteordinger passiviserer mottakerne

5) Støtteordinger vil i noen tilfeller føre til en meget destruktiv kreativitet.

6) Støtteordinger er umoralske

DLFs syn er altså at alle offentlige støtteordninger bør avskaffes. De forårsaker langt mer skade enn nytte. Dersom de avvikles vil svært mange problemer forsvinne, og de aller fleste av de som nå mottar eller administrerer statlige støtteordninger vil komme i produktivt arbeid hvor de kan drive verdiskapning og virkelig være med på å øke velstanden for alle – dette i motsetning til i dag hvor støtteordinger er med på å redusere velstanden for alle.
.
.
.
.
.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10044192