”- Det sløses mest på friske pasienter” fastslår Aftenposten i dag. Avisen forteller videre: ”– Det brukes altfor mye ressurser på friske, bekymrede mennesker, sier forsker Linn Getz. Så generelle er retningslinjene, at ni av ti nordmenn kommer inn i risikogruppene for blodtrykk og kolesterol.

– Ja, jeg må innrømme at jeg har gitt unødvendig behandling eller skrevet en henvisning til spesialist for pasienter som ikke trenger det – bare for å slippe kampen. Trykket er til tider svært stort.

Hjertesukket kommer fra [en] fastlege for 1300 pasienter og med 34 år bak seg som lege. Han får støtte av [en annen lege].

– Når vi kommer ut av studiet, er vi helt uforberedt på å si nei, sier …

Forsker og lege Linn Getz ved Reykjavik Universitetssykehus mener den pågående debatten om prioriteringer i helsevesenet også må handle om bruken av ressurser i hverdagsmedisinen.

– Før vi slutter å ta oss råd til veldig kostbar og avansert behandling for de sykeste, bør vi rette søkelys mot den sløsingen av ressurser som foregår i hverdagsmedisinen. Legekontorene fylles opp av bekymrede, friske mennesker som jakter på små tegn til mulig sykdom. Og legene på sin side er nå utrustet med retningslinjer på en rekke områder som gjør at det meste av befolkningen hører hjemme i en risikogruppe, enten for litt høyt blodtrykk eller noe annet, sier Getz.”

Fr artikkelen: ”[en fastelege] mener både leger og pasienter har «skyld» i overforbruket av legetjenester og dyre spesialisttjenester.

– Vi leger frykter jo å gjøre en feil. Vi vil helst være på den sikre siden. Dessuten er pasientene i dag langt mer bevisste på sine rettigheter. De er mye raskere med å kreve for eksempel dyr røntgen- og billedutredning av skader som f.eks. en vond skulder. Tidligere hadde folk mer av holdningen om at det som skjer, det skjer. Nå er det mange som er veldig vare for at noe kan være feil, noe de kan kontrollere og gjøre noe med, sier [han]

–Men er det ikke bedre å undersøke én for mye enn én for lite?

– Dette handler om å være flinkere til å skille ut dem som virkelig er syke eller står i fare for å bli det. Ellers blir vi en nasjon av behandlere og behandlede, fortsetter han.”

Hvorfor skjer dette? Innen faget økonomi finnes det en lov som heter loven om tilbud og etterspørsel. Den er et uttrykk for det faktum at dersom prisen på noe går opp så går etterspørselen ned, og dersom prisen på noe går ned så går etterspørselen opp.

Dette er å regne som en naturlov, og den gjelder praktisk talt overalt, dvs. den gjelder for de aller fleste varer og tjenester.

Det fenomen Aftenposten beskriver er at etterspørselen er for stor. Den nevnte lov sier da at prisen er for lav.

Og her er vi ved sakens kjerne. Hva er prisen på helsetjenester i dag - og da mener vi den prisen som den enkelte som besøker en lege må betale? Den er svært lav. (Egentlig er mesteparten av det det koster å besøke legen betalt over skatteseddelen, men dette er en del av betalingen som ikke er direkte synlig for den som betaler legen) Prisen man må betale for et legebesøk i dag er faktisk langt lavere enn det man betaler for en hårklipp hos frisøren

Det som har skjedd er at myndighetene har satt prisen på legebesøk så lavt at det koster svært lite å gå til legen. Da vil flere gå til legen, og da vil også folk med svært ubetydelige plager også gå til legen. Siden ressursene ikke er uendelige vil dette nødvendigvis føre til at folk som virkelig har behov for råd og hjelp fra lege bli skjøvet bakover i køen. Mao. For å sette det på spissen: personer som egentlig ikke er syke går til lege og tar opp plass for personer som virkelig er syke.

Det det er snakk om er å benytte resurser på en effektiv måte. Og den beste måte å koordinere slikt på er å ha en fullstendig fri prisdannelse, og å fjerne alle offentlige inngrep i økonomien, inngrep som forøvrig har en eneste effekt: å legge hindringer i veien for de som utfører produktivt arbeid.
De problemer som omtales skyldes at det innen helsevesenet ikke finnes reelle priser, og problemene kan kun løses ved at det også der blir en fullstendig fri prisdannelse.

I praksis bør dette ordnes slik at man selv betaler dersom man trenger hjelp mot mindre alvorlige plager, og at man benytter en forsikring for tilfeller hvor regningen blir stor. (Mer om dette i artikkelen Moral Health Care vs. “Universal Health Care” av Lin Zinser and Paul Hsieh, som er linket til nedenfor.)

Kun da vil helsevesenet kunne prioritere syke foran friske, og alvorlig syke foran mindre syke. Dagens system fører til at personer med helt ubetydelige plager vil skyve alvorlig syke bakover i køen, og slik vil det nødvendigvis være i et helsetilbud hvor prismekanismen er satt ut av spill.
.
.
.
.
.
http://www.theobjectivestandard.com/issues/2007-winter/moral-vs-universa...

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3698110.ece