Stoltenbergs ”løsning”
Hvis man har dårlig råd er det to ting man kan gjøre: man kan redusere utgiftene, eller man kan øke inntektene.
For en privatperson er dette enkelt: man kan kutte utgiftene, eller man kan jobbe mer og derved tjene mer. For en bedrift er det også enkelt: kutt utgifter eller selg mer.
Men hva med det offentlige? Hva hvis det offentlige har dårlig råd? Hvis det offentlige skal kutte utgifter må den skjære ned på tilbud til befolkningen, og dette er ikke bare ille i seg selv, det vil også føre til at politikerne som sitter med makten mister velgere, noe de absolutt vil unngå.
Så da kan staten øke inntektene. Men hvordan får staten inntekter? Ikke som privatpersoner ved å jobbe mer, ikke som bedrifter ved å selge mer – det offentlige kan bare øke sine inntekter ved å øke skatter og avgifter på befolkningen.
Det er dette som er statsminister Stoltenbergs løsning på den pågående krisen som velferdsstatene går igjennom.
Vi siterer fra e24: ”- De enorme underskuddene, den store gjelden og voksende utgifter til pensjon og helse gjør at den ene lærdommen av gjeldskrisen er at den bør være det endelige og absolutte farvel til skattelette i Europa, mener Stoltenberg.
- Skattelettelser er absolutt uansvarlig. Er det noe vi har lært, er det at den skattelettepolitikken som er ført i en del land er noe av årsaken til krisen” (sitat slutt).
(Strengt tatt går han ikke her eksplisitt inn for å øke skattene, men det han sier er helt ekvivalent med at skatteøkninger er løsningen.)
Men hva skjer hvis skatter og avgifter øker og øker? Det virker som om Stoltenberg & co tror at det eneste dette fører til er at de offentlige inntekter da bare vil øke, og at slike skatteøkninger ikke vil ha noen negative konsekvenser for noen.
Slik er det ikke.
Skatter og avgifter betales av alle som driver verdiskapning. Skatter og avgifter er en del av en inntekt som ikke går til den som arbeider for inntekten, men som går til det offentlige. Hvis NN gjør en jobb for eksempelvis 100 kr, og staten i skatter og avgifter tar eksempelvis 45 kr i, så vil jobben ikke gi 100 kr, den vil kun gi 55 til den som utfører jobben. De 45 går først til staten, og så til personer som ikke er direkte involvert i verdiskapningen.
Store skatter, og økende skatter, betyr at en stor og økende andel av den verdiskapningen som skjer ikke går til den som utfører verdiskapningen, men går til andre.
Det som derved skjer er at den som utfører arbeidet demotiveres, samtidig som de som ikke deltar i verdiskapningen belønnes.
Mao. høy skatt straffer de som jobber og belønner de som ikke jobber (evt. straffer de som jobber mye og godt, og belønner de som jobber lite og ineffektivt).
Videre, høye skatter fører til at en stadig større del av arbeidsstokken jobber mindre og mindre, og til at en stadig større del produksjonen skyves over på det svarte markedet. Dette fører igjen til at flere skyves over i virksomhet som er i strid med loven, og dette medfører nødvendigvis redusert respekt for lov og rett. Alt dette føre igjen til at mengden kontrolltiltak og antall kontrollører må økes, en virksomhet som er fullstendig uproduktiv.
Hvordan kan et slikt regime føre til øket verdiskapning? Vi skulle gjerne ha sett Stoltenbergs forsøk på å forklare dette.
Men tilbake til krisen. Problemene skyldes at politikerne har latt staten ta på seg for mange og for kostbare oppgaver. Utgiftene har økt og økt, samtidig som inntektene er blitt stadig mindre enn forventet.
Det fines kun én løsning på dette: å ikke ha fellesløsninger (for skole, for pensjoner, for helsetilbud, for kultur, osv.) som er baser på finansiering ved tvang, slik skatter og avgifter er. Slike ”gratis”tilbud må føre til at tilbudet blir større og større – politikerne må jo love mer for å bli valgt, samtidig som inntektene blir mindre enn forventet - folk liker ikke å betale stadig mer av det de tjener i skatt.
Den eneste måte å unngå dette på er å la alle tilbud som i dag er offentlige (unntatt politi, rettsapparat og det militære) bli full ut private, og ved å la hver enkelt selv finansiere de tilbud han måtet ønske seg.
I et slikt system vil man, hvis man vil ha mer, måtte jobbe mer, dvs. skape mer, og de problemer som dagens system innebærer – hvor hovedregelen er at man kan forbruke uten å skape – og som vi ser de stadig mer negative virkningene av, vil aldri oppstå.
.
.
.
.
.