Hvorfor kutte?

Praktisk talt alle velferdsstater i Europa står foran store økonomiske problemer.

”Største kutt siden krigen. Angela Merkel og andre statsledere sliper spareknivene” er en overskrift i Aftenposten i går. Artikkelen, som primært handler om Tyskland, forteller videre:

”I løpet av de neste fem neste årene vil regjeringen i Berlin spare over 80 milliarder euro (633 mrd. kr) for å redusere statsgjelden, og kuttene er de mest omfattende på drøyt 60 år.

– Vi må spare slik at vi igjen kan stå på trygge, økonomiske føtter. Vi har ikke råd til alt vi ønsker oss, hvis vi skal trygge fremtiden, sa forbundskansler Angela Merkel da hun i går ettermiddag presenterte spareplanene. På statsbudsjettet for neste år, som totalt er på 319 milliarder euro, skal det kuttes 11 milliarder euro.

– Vi kunne kanskje ha blitt mer populære som politikere hvis vi ikke gjorde noe. Men vi er nødt til å spare, ellers vil hele systemet rase sammen, sa visekansler Guido Westerwelle (FDP).”

I en faktaboks leser vi følgende som enkelte andre land:
”Lønnskutt og økte skatter i eurolandene
Ingen økning i pensjonene. Lavere lønn. Høyere moms og avgifter. Store investeringer utsettes. Her er noen sparetiltak:
PORTUGAL: 5 prosent lønnskutt i offentlig sektor. Moms og skatteøkninger på 1-2,5 pst. Samlet kutt 15 milliarder euro (120 mrd. kr) i 2010-11.
SPANIA: Utgiftsveksten i statsbudsjettet kuttes 7,7 pst. for 2011. Statslønn reduseres med 5 pst. i år og uendret neste år. Pensjonene fryses.
IRLAND: Budsjettkutt på 4 milliarder euro (30 mrd. kr) i 2010 og 3 milliarder euro (23 mrd. kr) i 2011 og 2012.
FRANKRIKE: Statlige lønninger, investeringer og andre utgifter skal fryses de neste to årene, bortsett fra pensjoner og renter på statsgjelden. Statens driftsutgifter kuttes 10 prosent i 2011-13.
HELLAS: Pensjoner og lønninger fryses frem til 2014, ekstra jul-, påske- og sommerlønn reduseres eller avskaffes. Pensjonsalderen er foreslått økt. Momsen øker med 2 prosentpoeng til 23 prosent, avgiftene på alkohol, tobakk og bensin øker med 10 prosent.
ITALIA: Lønnsfrys i staten og lønnskutt for dem som tjener mest. Pensjoneringsalderen øker med tre til seks måneder. Samlet budsjettkutt på 24 milliarder euro (190 mrd. kr)” (sitat slutt).

Merkelig nok inneholder artikkelen intet om tilsvarende forhold i England
(England er dog ikke et Euro-land), hvor den nye statsministeren, etter å ha overtatt for et par uker siden, uttalte et ”Englands økonomske problemer er langt verre enn vi tidligere trodde”.

Så det virker som om alle land som er organisert som velferdstater vil rammes av disse problemene. (At Norge ikke vil rammers i første omgang kommer av våre oljeinntekter.) Årsaken til problemene ligger i velferdsstaten, en organisering som ikke er liv laga.

Men vi skal i dag ta opp et noe annet aspekt: Hvorfor må regjeringene kutte? I artikkelen i Aftenposten leser vi nemlig følgende: ”Spareplanene til Tyskland ble i helgen kritisert av USAs finansminister Timothy Geithner. Han mener at Tyskland, med sin store økonomi, heller bør oppfordre til større innenlands forbruk for på den måten å få sving på næringslivet og økonomien”. Dette er reelt sett en oppfordring til regjeringen om ikke å kutte.

Så hva bør regjeringene gjøre? Bør de kutte, eller bør de øke det offentlige forbruket?

Det man bør merke seg er at penger ikke er det viktige, det som er viktig er det man kan få kjøpt for pengene.

Har man mye penger, men er omgitt av bare tomme butikker, så er pengene verdiløse. Det som er viktig er altså det man kan få kjøpt for pengene.
Det man kan – og gjerne vil - kjøpe for penger er i første omgang mat og klær og hus, men så kommer slike ting som ferieturer, datamaskiner, gadgets, sko, biler, sykler, etc. – og videre: medisiner, medisinsk utstyr, produksjonsmaskiner, osv. Men dette er ikke noe som ligger klart til avhenting i naturen, det må produseres. Slike ting eksisterer fordi individer jobber produktivt og kreativt.

For at noen skal gjøre denne jobben med å produsere slikt, må de belønnes. De må kunne tjene penger på å jobbe produktivt. Hvis det ikke lønner seg å jobbe produktivt, vil folk flest slutte å jobbe effektivt.

Og her er vi ved sakens kjerne: statlige utgifter finansieres ved skatteinntekter, dvs. ved å redusere belønningen til de som jobber produktivt.

Offentlige utgifter handler i stor grad om å ta fra de som jobber produktivt og effektivt, og å gi til de som ikke jobber like produktivt og godt.
Det er derfor samfunn med høye skatter blir statiske, trege, rigide, lite kreative, og derfor forfaller, mens frie samfunn (dvs. samfunn med lave skatter og få restriksjoner på/reguleringer av verdiskapning) er dynamiske, kreative, har voksende velstand.

Dersom det offentlige kutter sine utgifter er dette det samme som å la de som jobber produktivt og kreativt beholde mer, og derfor er dette den eneste veien til velstand.

Å ha høye skatter er som å ha en straff på de som er produktive og kreative, og å ha store offentlige utgifter er som å ha en belønning til de som jobber dårlig og tregt.

(NB: Vi sier ikke at de som jobber i det offentlige er lite produktive. Vi er ikke det minste i tvil om at mange lærere og leger og brannmenn og sykepleiere etc. gjør en førsteklasses jobb. Det vi sier er at de som jobber i det offentlige er fanget i systemer og rutiner som blir ineffektive og langt mer ressurskrevende og derved langt dyrere enn de ellers ville ha vært. Vi sier også at offentlige systemer er langt mindre fleksible, og derved f.eks. langt mindre villige til å belønne ekstra innsats enn private systemer og ordninger er. Videre finnes det i det offentlige byråkratier som ikke bare er uproduktive, men som er direkte skadelige for verdiskapning.)

Offentlige utgifter går i hovedsak til trygder, pensjoner, skole- og helsetilbud, og til byråkrati. Dersom slike tilbud er finansiert av det offentlige vil disse utgiftene vokse og vokse (i Norge er ca 750 000 i arbeidsfør alder på trygd), og til slutt bli så tyngende for skattebetalerne at de slutter å jobbe/begynner å jobbe mindre.

Løsningen er derfor å privatisere alt som i dag er offentlig (unntatt de legitime offentlige oppgavene politi, rettsapparat og det militære), og å la individer betale utgifter til pensjoner, skole og helse direkte, dvs. uten at pengene tar den lange og kostbare omveien innom offentlige budsjetter og forvaltning. Derved unngår man alle de fordyrende mekanismer som oppstår i systemer som er basert på at man kan tvinge folk til å betale.

Derfor, det statslederne må gjøre er å la de som er produktive få beholde mer av det de tjener, dette for at de skal belønnes for å produsere det vi alle trenger og liker. Derfor sier vi til dem: kutt!, og helst: kutt så mye at det offentlige kun driver de legitime oppgavene og at alt annet er privatisert. Kun et slikt system vil være stabilt og velstående og harmonisk over tid!
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/okonomi/utland/article3683312.ece