Vi har hittil ikke kommentert morgendagens parlamentsvalg i England.Grunnen er at valget nærmest er totalt uinteressant dersom vi skal vurdere de to alternativene opp mot hverandre ut i fra det som burde være viktigst: politikken. (Det er enkelte andre viktige aspekter, og vi skal kort kommentere noen av disse til slutt.)

Labour har styrt England siden John Major/de konservative tapte valget i 1997. Etter dette, først under Blair og enda mer under Gordon Brown, har de ødelagt alt det Margaret Thatcher bygget opp i den perioden hun satt som statsminister fra 1979 til 1990.

Brown har byget opp en kolossal gjeld, skattene har økt, byråkratiet har vokst, verdien av pundet er blitt svekket, osv. Kriminaliteten har økt, og ettergivenheten overfor krav fra militant islam har vært stor. Kanskje verst av alt, hvis man måler i symbolkraft alene: flere engelske kristne har mistet jobben fordi de har brukt kristne symboler på en diskret måte: (”Judge Upholds Ban Against Nurse Wearing Crucifix Necklace”) – å bruke slikt kan jo provosere muslimer. Videre har Brown vist en arrogant og nedlatende lederstil, en stil som inkluderer utskjelling og latterliggjøring av både velgere og medarbeidere. Det er også avslørt omfattende korrupsjon, og mange politikere – fra begge de store partiene - har misbrukt skattebetalerne penger på måter som har overrasket mange.

Brown fungerte brukbart mens han var finansminister under Blair - vi mener ikke at han var en dyktig og god finansminister, vi mener at han var en type som ga inntrykk av å være en seriøs og dyktig fagpolitiker mens han satt i Blairs regjering. Men på en aller annen måte ble Blair presset ut, og Brown overtok. Brown er dog helt opplagt en person som ikke fungerer som partileder. En leder må være karismatisk, sympatisk og likandes, mens Brown, som er usympatisk, ufin og bøllete, hører ikke hjemme på lederposten. Aftenposten beskriver ham i dag som ”grå, trist og stakkarslig”, noe som er meget treffende.

Om Labour taper så er det vel fortjent. Under normale forhold ville da de konservative overtatt regjeringsmakten. Men dette er ikke normale tider. De konservative angrer nok nå; det var de som sørget for å invitere LiberalDemokratenes leder Nick Clegg til den første partilederduellen. Vanligvis står denne mellom lederne av de to store partiene, men de konservatives leder David Cameron forbarmet seg over de små liberale og inviterte Clegg inn i varmen. Dette endte med at Clegg stjal showet, og hans parti gikk kraftig frem på målingene. Så nå er det stor uvisse om hvor valgseieren havner; de liberale vil åpenbart ta sa mange stemmer at de konservative muligens ikke får flertall. Og hva skjer da? England har aldri tidligere (unntatt i krigstid) hatt en samlingsregjering, men det er en første gang for alt.

De konservative fortjener ikke å vinne. De vil i meget stor grad føre samme politikk som Labour har ført; endringene de går inn for er bare småtteri. Cameron legger ikke opp til de store forandringer som f.eks. Thatcher gjorde fra 1979. Vi er overbevist om at selv om de konservative får et styringsdyktig flertall så vil de ikke gjøre mye godt.

De liberale er det ikke så mye å si om; de er vanskelig å gi en kort beskrivelse av hvor de står, men de ligger på et vis mellom de konservative og Labour, og der er det rimelig trangt. Vi siterer fra LibDems hjemmeside:

“The Liberal Democrat philosophy is built on a simple ambition: to distribute power fairly among people. From that goal of fairness spring the four priorities which form the backbone of this manifesto. Each will redistribute power of a different kind, be it economic, social, political or financial. Each will change Britain for the better.

Those four changes are spelt out in detail in this manifesto. They will make Britain the fair country people want it to be. They are: Fair taxes that put money back in your pocket. A fair chance for every child. A fair future, creating jobs by making Britain greener. A fair deal for you from politicians.

Dette er intetsigende tomprat, og det går åpenbart rett hjem hos velgerne når de fremføres av en karismatisk pratemaker. Videre har de den merkelige ide at invasjonen av Irak i 2003, hvor England og ca 30 andre land støttet USAs beslutning om å avsette tyrannen Saddam Hussein, var ulovlig.

Blant noe av det mer interessant som kan kommenteres om valget i England er valgordningen. England har et valgsystem som består av enmannskretser: den kandidat som får flest stemmer i en krets får kretsens plass i parlamentet. Dette innebærer at dersom et parti får 51 % i alle kretsene så vil det få alle plassene i parlamentet. (Nå vil ikke noe slikt skje fordi enkelte kretser går klart til Labour, andre går klart til de konservative, mens noen – vanlige anslag antyder ca 150 av de i alt 650 plassene – er kretser hvor utfallet ikke er gitt, og det er i disse at slaget står.)

Mange vil si a dette er urettferdig, men siden de to store partiene tjener på en slik ordning vil de ikke gå med på noen endring. Men det at liberaldemokratene nå har kommet på banen for alvor kan endre på dette. LibDem vil ha en ny valgordning, og dette kan bli resultatet dersom intet parti får flertall. Da vil LibDem kunne selge seg så dyrt at England vil få en ny valgordning.

(DLF går for øvrig inn for en valgordning hvor hver stemme i landet teller likt. Vi vil ha landet som én valgkrets, og hvor fordelingen av mandater i nasjonalforsamlingen skjer proporsjonalt ut i fra antall stemmer de ulike partiene har fått. Vårt syn er at dette er det eneste som er rettferdig.)

En annen ting som kan kommenteres er hvor lite politikk er fremme i valgkampen. Det som det fokuseres på er graden av karisma for de ulike ledere. LibDem kom med i innspurten ene og alene på basis av Nick Cleggs glimrende opptreden i valgdebattene. De andre to store partiene sviktet fordi lederne – Brown og Cameron – ikke er spesielt karismatiske.

Men dette har også å gjøre med at politikken disse partiene står for er pratisk talt identisk. Og derfor vil det heller ikke bli noen stor forandring hvis de konservative overtar.

Så det er ikke spesielt spennende å se hva valgresultatet blir. England kommer til å fortsette i en sterkt negativ retning uansett hvem som vinner.

Enkelte har håp til de konservative; de prater om frihet, deregulering og skattelettelser. Men det er bare unntaksvis at de virkelig gjør noe godt. Det har vært konservative politikere de siste tiårene som har gjort en nyttig innsats – Reagan og Thatcher, men alle andre har skuffet stort. Dette gjelder bla. Bush, Sarkozy, Merkel, Schwarzenegger. Hvis det er noen som har forhåpninger til Cameron så vil de også bli skuffet.

.
.
.
.

.

http://www.christianpost.com/article/20100407/judge-upholds-ban-against-...

http://www.libdems.org.uk/our_manifesto_4_key_policies.aspx

http://www.dagbladet.no/2010/05/04/nyheter/storbritannia/gordon_brown/ut...