Siste fredag var det nøyaktig 70 år siden Tyskland invaderte Norge. Det som ble kalt annen verdenskrig hadde da pågått i noen måneder (siden Tysklands invasjon av Polen i september 1939). Historien om det som skjedde før og etter 9. april 1940 er blitt fortalt så mange ganger at vil ikke skal gjenta mye av den her, vi skal kun rette søkelyset mot noen få viktig ting, ting som man bør ta lærdom av i dag.

For det første hadde Ap-regjeringen, med stor støtte i folket, på 30-tallet kjørt en pasifisme-politikk som man også da burde ha forstått var utrolig naiv. Ledende Ap-folk ønsket å føre ”det brukne geværs politikk” dvs. en politikk som gikk ut på å sultefôre Forsvaret slik at det etter hvert ikke var kampdyktig. Folkene bak dette mente at det militære var et undertrykkelsesapparat for borgerskapet, og at et land styrt av et arbeiderparti ikke hadde noen bruk for noe slikt.

Resultatet var at Norge hadde forsvarsministre som var pasifister (Oscar Torp), at dyktige militære ble tilsidesatt (General Fleischer), og at Norge hadde en utenriksminister som var mer opptatt å dyrke sin store interesse nynorsksaken enn å følge med på alvorlige internasjonale begivenheter (Halvdan Khot, som reiste med tog til Trondheim for å holde et foredrag om nynorsksaken mens det tyske fangeskipet Altmark som, stappfullt av engelske fanger, i strid med alle regler for krig, hadde skjult seg i en norsk fjord).

Det norske forsvaret var i en elendig forfatning da invasjonen kom 9. april 1940. Motsanden som tyskerne møtte var derfor fra ikke-eksisterende til latterlig – dette selv om norske militære fikk inn noen gode fulltreffere (bla. senkningen av Blucher). Også all annen beredskap (beskytte og redde kongen, gullreservene, osv.) fungerte elendig. For den som er interessert i å lese alt om dette vil vi anbefale Bjørn Bjørnsens ”Det utrolige døgnet”. Nå rammet krigen ikke så veldig hardt i Norge: få byer ble bombet, få nordmenn ble drept, men vi vil allikevel takke de som kjempet videre etter at regjering og konge hadde reist til London: gutta på skauen, milorg, sjøfolkene, alle de andre som på ulike vis bekjempet tyskerne med de midler de hadde.

Verst var antagelig det faktum at ingen på 30-tallet innså hvor forferdelig nazismen var. Denne barbariske ideologien, som Hitler hadde fått gjennomslag for i Tyskland på 30-tallet, var helt klart en totalitær tyrannisk og imperialistisk ideologi, og for den som kjente noe til hva denne ideologen sto for burde det som skjedde fra tysk side fra midten av 30-tallet - Anschsluss, annekteringen av Tsjekkoslovakia, og først, okkupasjonen av Rhinland, samt det som skjedde i selve Tyskland, hvor jøder og opposisjonelle og homofile og sigøynere og psykisk utviklingshemmede ble eliminert på ulike måter – ikke komme som noen overraskelse. Av de som fulgte med var Winston Churchill en av de få, han advarte mot nazismen gjennom mesteparten av 30-tallet.

Men nazismen i praksis kom som en overraskelse på politikere som Chamberalin, som gikk i dialog med Hitler for å få ”fred i vår tid”. Siden Vesten da var lite forbedret – de holdninger som dominerte i Norge fantes også i viktige land i Vesten – kom krigen som en overraskelse, og Hitler fikk noen år med store seire inntil Vesten hadde rustet opp både militært og moralsk og var klar til å bekjempe Hitler og nazismen og alt den sto for av ufrihet, tyranni, og jødehat.

Det man må lære av dette er at man må ha et slagkraftig og oppdatert militært apparat, og at man må være obs på fiendtlige ideologier som ønsker å angripe Vestens for å fjerne den frihet vi har. Videre må man være obs på at nye kriger ofte er helt annerledes enn den forrige krigen; det er ikke sikkert at en ny krig starter som en invasjon av tusenvis av soldater i uniform.

DLFs syn er Forsvaret må rustes kraftig opp (vi har i vårt program skissert noen av de første skritt som bør tas), at vi må ha den moralske styrke som er nødvendig for å forsvare Vestens frihet med de midler som er nødvendige, dvs. også med militære midler, og vi må være på vakt mot ideologier som er i mot frihet og som er slik at dens tihengere er villige til å bruke vold for å redusere vår frihet.

Kun med dette kan vi hindre at vi igjen blir invadert og må oppleve et "9.april" og en okkupasjon enda en gang. Vi slutter oss helt og fullt til innholdet i slagordet "Aldri mer 9. april", som hadde stor støtte i årene etter 1945, men som nå er praktisk talt glemt.

Dessverre er det slik at de fleste andre svikter totalt på dette meget viktige området.

.
.
.
.
.
. http://stemdlf.no/stortingsprogram#SECTION002320000000000000000