En bekjent opplevde følgende: Som nyutdannet med en høyere utdannelse og som nyansatt i en jobb i samsvar med utdannelsen flyttet han inn i en leiegård i Oslo. I nabooppgangen bodde det en 45-åring, en mann som hadde store alkoholproblemer, som det heter i dag. Vår bekjente forteller at han aldri så denne mannen edru, og at denne mannen svært ofte festet og spilte høy musikk til langt på natt. Det var så ille at de som bodde i naboleilighetene flyttet. (Mannen døde et par år etter at vår bekjente flyttet inn.)

Poenget er at denne mannen fortalte vår bekjent en gang de snakket sammen hvor mye han fikk utbetalt i trygd (han jobbet ikke), og det viste seg å være bare noen hundre kr mindre pr mnd enn vår universitetsutdannede bekjente fikk i lønn for sin jobb.

Så det å studere i innpå syv år og så ta en ansvarsfull og krevende jobb i samsvar med utdannelsen ga altså lønnsmessig kun noen hundre kroner mer i inntekt pr måned enn det som ble utbetalt til en trygdet alkoholiker.

Vi kom til å tenke på denne historien da vi lest følgende i Dagbladet i går:

”Fikk bare 35 kroner mer i måneden for å jobbe. Uføretrygda Lasse Svendsen gjorde som Jens Stoltenberg sa, og sto opp om morran.

Men alt Lasse Børre Svendsen (62) ble sittende igjen med etter å ha jobbet inn nesten 70.000 kroner i året, var 35 kroner mer i måneden enn det han fikk utbetalt i uføretrygd.

- Jeg har gjort som statsministeren har sagt, om å komme ut i jobb igjen. Men nå lurer jeg på hvorfor Jens Stoltenberg og regjeringa straffer oss så hardt som dem gjør. Hvorfor lønner det seg ikke for meg å jobbe i stedet for å sitte her hjemme å motta trygda mi, spør Svendsen.

Nå håper han statsministeren kan se hans og andre uføres vei og gjøre noe med skattesystemet.

- En skulle jo ha litt mer igjen for å jobbe. I hvert fall halvparten av lønna. Jeg vil gjerne vite om Jens Stoltenberg er villig til å endre på dette.

Dagbladet møter ham i leiligheten hjemme på Lambertseter. Nå ser ikke lenger Svendsen poeng med jobbinga.

- Det kostet mer enn det smakte, for å si det sånn. Legger du til hva det koster i reiseutgifter med å komme seg til og fra jobb, tre ganger i uka, kostet det meg totalt 278 kroner per måneden av egen lomme for å få lov til å jobbe, sier Svendsen til Dagbladet.

Et større internasjonalt selskap hadde bruk for hjelpen hans på posten og som arkivar. Totalt i måneden tjente Svendsen nesten 6000 kroner i måneden. Ifølge ham selv, totalt rett under 70.000 kroner i året.

Men i 2009 kom skattesmellen. Ifølge Svendsen ble han trukket totalt 20 prosent mer i skatt enn året før.

- Jeg fikk en baksmell på 20 000 kroner. De fikk helt sjokk på jobben da jeg fortalte hvorfor. Det å gå ned til Skatt Øst for å få hjelp er helt håpløst. Jeg har også skrevet brev for å få hjelp.

Før han ble uføretrygdet jobbet han som selvstendig næringsdrivende og drosjeeier. Etter mange års uførhet med diagnosen ME, følte Svendsen seg etter hvert mye bedre. Derfor bestemte han seg for å jobbe noen timer i uka.

- Jeg har fortsatt smerter i hele kroppen. Men før brukte jeg tre kvarter på å gå de 500 meterne til senteret her borte, forteller han.

Nå jobber ikke Svendsen mer. I stedet kjører han rundt på noen venner i nabolaget, driver med litt gratis healing og passer sin 91 år gamle far, som bor like over gangen.

- Men om du hadde jobbet litt mer i uka, ville du ikke bli sittende med litt mer å rutte med, da?

- Da hadde jeg mistet deler av trygda og totalt blitt sittet igjen med mindre, sier Svendsen og legger til:

- Det er begrenset hva jeg orker. Jeg vet aldri når kroppen låser seg igjen, og jeg ikke kommer meg av veien. Jeg har alltid med meg krykker. …” (sitat slutt).

Vi har altså et samfunn hvor det i mange tilfeller ikke lønner seg å jobbe i forhold til å gå på trygd. Siden det er jobbing som produsere praktisk talt alt vi trenger og ønsker oss av varer og tjenester, så betyr dette at samfunnet er organisert slik at de som produserer det vi trenger ikke belønnes. Dette er meget skadelig for dette betyr at etter hvert vil produksjonen stoppe opp (eller begrenses i så stor grad at forbrukerne vil merke at det blir mangel på viktige varer og tjenester). Det vil muligens ikke være mangel på penger, men det vil etter hvert kunne bli mangel på ting å kjøpe. Og det er dette som er fattigdom, fattigdom er ikke å mangle penger, fattigdom er å mangle det man kan kjøpe for penger.

Det som våre to historier illustrerer er et varsel om en meget farlig utvikling: fortsetter det slik vil det gå svært galt.

Problemet kan ikke løses innenfor dagens sosialdemokratiske ordning; de problemer som omtales har vært kjente i flere tiår, og politikerne har også snakket om dem like lenge, men ingen ting blir gjort

For å si det kort; Ingen av de problemer vi har i dag, problemer som blir større og større, vil kunne løses innefor en sosialdemokratisk samfunnsmodell.
.
.
.
.
.
.
.

http://www.dagbladet.no/2010/02/25/nyheter/uforetrygd/jens_stoltenberg/p...