Obamas selvmotsigende strategi

President Barack Obama holdt onsdag en tale om sin plan for Afghanistan. Vi har to hovedpunkter som vi gjerne vil kommentere.

La oss se på et sitat:

“We did not ask for this fight. On September 11, 2001, nineteen men hijacked four airplanes and used them to murder nearly 3,000 people. They struck at our military and economic nerve centers. They took the lives of innocent men, women, and children without regard to their faith or race or station. Were it not for the heroic actions of the passengers on board one of those flights, they could have also struck at one of the great symbols of our democracy in Washington, and killed many more.

As we know, these men belonged to al Qaeda—a group of extremists who have distorted and defiled Islam, one of the world's great religions, to justify the slaughter of innocents. Al Qaeda's base of operations was in Afghanistan, where they were harbored by the Taliban—a ruthless, repressive, and radical movement that seized control of that country after it was ravaged by years of Soviet occupation and civil war, and after the attention of America and our friends had turned elsewhere….

Under the banner of this domestic unity and international legitimacy—and only after the Taliban refused to turn over Osama bin Laden—we sent our troops into Afghanistan. Within a matter of months, al Qaeda was scattered and many of its operatives were killed. The Taliban was driven from power and pushed back on its heels. A place that had known decades of fear now had reason to hope.”

Hvis man ikke visste hvem som hadde sagt dette så ville man trodd at det var sagt av en annen president, nemlig hans forgjenger George W. Bush. Men slik er Obamas taler. Han har ingen egen stemme, men låner fra andre: litt Kennedy, litt Reagan, litt Clinton, og litt Bush. Dette avsnittet, som ikke er dårlig, er nesten som om det er tatt fra en av president Bushs taler. Men det er en stor forskjell: Bush var riktignok klønete, men han var engasjert, han trodde på det han sa. Obama derimot, og dette er lett å se hvis man ser talen på video, virker nærmest helt uinteressert i det han leser fra sin teleprompter, det ser ut som om han leser opp fra telefonkatalogen.

Det Obama går inn for i Afghanistan er en ”surge”, en opptrapping, noe a la det som Bush gjorde i Irak og som førte til at USA vant der. Men det er en viktig forskjell: Bush sa at ”vi blir til seieren er sikret, uansett hvor lang tid det tar”. Obama sier at ”vi trekker våre soldater ut fra 2011”.
Å si noe slikt er livsfarlig det kan bare bety at fienden venter til soldatene er ute, og så starter de en offensiv og innfører så sharia.

Riktignok sa Obama følgende: "we will execute this transition responsibly, taking into account conditions on the ground”, men dette er uforenlig med å angi et tidspunkt for tilbaketrekking. Selvmotsigelser er som kjent helt vanlig fra de venstreorienterte.

Det Obama reelt sett gjør er å gi opp. Reellt sett sier han følgende: ”soldatene skal risikere livet for et oppdrag som egentlig er tapt. Taliban vil overta makten i Afghanistan etter 2011, og landene omkring (spesielt Pakistan) bør sørge for å ha et godt forhold til Taliban.”

Hva bør man gjøre? Man bør føre krigen mot Taliban og deres allierte så kraftig man kan, håpe at Obama taper valget i 2012, og at en ny president vil fortsettet krigen til Taliban er knust. Alle vestlige land bør støtte USA i dette, dvs. andre land bør sende soldater dit i det omgang som er nødvendig for å knuse Taliban.

En slik seier til USA vil være et kraftig nederlag for militant islam. Men hvis Taliban/militant islam vinner, da vil de få blod på tann og Vesten kan vente seg en kraftig økning i den type angrep vi har sett de siste tiår, med angrepene i New York, London, Madrid og Bombay som foreløpige høydepunkter.