Folketrygdens utvikling
I går nevnte vi at folketrygdens utgifter hadde steget med 30 milliarder på ett år. En slik utvikling er helt uholdbar, den kan ikke fortsette. Dette var noe også statsminister Jens Stoltenberg kommenterte på en pressekonferanse i går (klipp ble vist både på Dagsrevyen og TV2-nyhetene).
Men kan man i velferdsstaten gjøre noe med dette? Man kan iverksette kampanjer som har som mål å redusere sykefravær, tidligpensjonering, etc., men slike aksjoner har i beste fall bare en korttidseffekt. Skal man gjøre noe som virkelig monner må man kutte i ordningene, dvs. gjøre ordningene mindre lukrative, dvs. sørge for at det lønner seg bedre å være i jobb enn å gå på trygd. Vil politikerne kunne gjennomføre noe slikt? I så fall må de kutte overføringer til store grupper, og dette vil føre til redusert velgeroppslutning. Men det er ikke bare velgerne politikerne må legge seg ut med dersom de skal løse problemene, det har jo vist seg at de pressgrupper som de baserer seg på, for eksempel fagforeningene, som regel går sterkt imot alle forslag om å heve pensjonsalderen (i dag for eksempel ved å fjerne eller svekke AFP, noe LO & co kjemper innbitt imot), eller å redusere pensjonsytelsene.
Dessuten har politikerne snakket om disse problemene i mange år uten at de har klart å gjøre noe med dem. Det er altså mye som tyder på at de heller ikke vil klare det i denne omgangen.
Det er dog klart at ordningene på et vis var levedyktige da de ble innført. Men ting forandrer seg, og utviklingen har vært slik at under dagens forhold er ordningene klart ikke levedyktige. Det som har skjedd er bla. at folk lever lenger en de gjorde for ca 40 år siden, noe som fører til at pensjonsutgiftene øker. Noe annet som er skjedd er at terskelen for å slutte å jobbe og å gå over på trygd er blitt lavere. Dette vil også føre til at flere går over på trygd og at utgiftene øker. Færre i jobb fører også til lavere skatteinntekter, og også dette er med på å gjøre ordningene mindre levedyktige. Velferdsstaten fungerer også slik at den nærmest dyrker frem en mentalitet som innebærer at flere og flere mener at de har all rett til å leve på andre menneskers produktive arbeid via disses skattepenger. Dette fører også til at flere går over på trygd.
Hvis politikerne skal ordne opp i dette innenfor dagens system må de kutte drastisk i pensjoner og støtteordninger, og de må heve terskelen for utdeling av trygd og støtte. Vil de klare det? Vil politikere som vinner valg ved å love å dele ut goder kunne klare noe slikt? Det vil vi få se i de kommende årene. Vi vil tro at de ikke vil kunne klare det. Hvis de ikke klarer det, vil da staten gå konkurs?
Før vi avslutter dagens kommentar vil vi bare si at stater (nasjonalstater, selvstendige land) ikke kan gå konkurs. En virksomhet går konkurs dersom den bruker mer penger enn den får inn, og den også har brukt opp all sin kapital. Men det finnes allikevel faktisk eksempler på at velferdsstater reelt sett går konkurs. I USA gikk delstaten New York, som var en velferdsstat, nærmest konkurs en gang på 70-tallet. Det som hadde skjedd var at utgiftene til støtteordninger til delstatens innbyggere ble større og større - dette var noe politikerne hadde lovet for å bli valgt. Dessuten hadde de som var ansatt i delstatsadministrasjonen og delstatens virksomheter (som T-banen) svært høye lønninger, noe også politikerne hadde sørget for for å få stemmer. Delstaten gikk reelt sett konkurs, men ble reddet av overføringer fra sentralmyndighetene, dvs. fra skattebetalerne i andre delstater. I dag lider California av akkurat de samme problemer som New York hadde da; nå er det slik at ansatte i delstatsadministrasjonen og trygdemottakere i California ofte ikke får utbetalt penger i lønn og trygd, de får isteden gjeldsbrev (IOUs) som skal kunne innløses i penger når California igjen har likvide midler tilgjengelig.
Slik må det gå i velferdsstater, men som sagt, selvstendige stater går ikke konkurs; det de isteden kan gjøre er å trykke opp penger slik at de får dekket gjelden politikerne har latt staten påta seg. Men da vil pengeverdien reduseres, og folks oppsparte midler vil miste sin verdi. Slik pengetrykking er sterkt ødeleggende på sikt. En slik utvilkling kan kun hindres dersom statens forbud mot penger med stabil verdi, dvs. gull, oppheves*.
Vi har liten tro på at dagens politikere vil kunne løse de problemene som folketrygden innebærer. Politikerne har snakket om disse problemene i mange år, det er satt ned en rekke utvalg som har foreslått tiltak og løsninger, og allikevel fortsetter utviklingen i sterkt negativ retning. Men det er slik det må gå i velferdsstaten.
(Deler av utviklingen som fører til problemene er dog uavhengig av velferdsstaten. En av de kommende dagene vil vi her kommentere hvordan en markedsbasert tilnærming vil unngå de problemene som velferdsstaten medfører mht pensjoner, etc.)
.
.
.
.
.
.
.
Ja. i alle land i verden er penger med stabil verdi forbudt (dvs. at rettsapparatet ikke håndhever kontrakter inngått i stabile penger).
Se Sentralbanklovens § 14 om ”Tvungent betalingsmiddel”:
[Sentral]bankens sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge…. Selv om en avtale inneholder klausul om betaling av en pengeforpliktelse i gullverdi, kan skyldneren frigjøre seg med tvungne betalingsmidler uten hensyn til denne klausul.