Fortsatt i feil retning
Aftenposten oppsummerer tilstanden på sin førsteside i dag: ”Trygdeutgiftene fyker i været. Utgiftene til nordmenn som ikke kan jobbe øker dramatisk. Folketrygdutgiftene … blir på 272 milliarder kr neste år, en vekst på 30 milliarder fra i år. … I gårsdagens budsjettdokumenter lyser en ny virkelighet mot oss. Bruken av oljepenger i 2010 vil praktisk talt komme opp mot det toppnivå som tidligere var forespeilet for 2025”.
Det Aftenposten kommenterer er regjeringens forslag til statsbudsjett for 2010, et forslag som ble fremlagt i går 13/10. Etter vår vurdering vil dette budsjettet føre til en fortsatt negativ utvikling for hele økonomien. (Det er oljepengene som gjør at det fortsatt ser ut som om det går godt i Norge.)
Men la oss ta de positive tingene ved budsjettforslaget først. Det foreslås bevilget mer til politiet, og mer til forsvaret. Det som foreslås er langt fra tilstrekkelig, men det er i hvert fall ikke skritt i gal retning. Mht domstolene vil vi bare gjenta en kommentar som står i Aftenposten i dag: ”Domstolene svekkes av statsbudsjettet. Tor Langebach, direktør i domstolsadministrasjonen, sier at dette vil føre til færre dommere og saksbehandlere, og dermed lengre saksbehandlingstid”.
Ellers er statsbudsjettet i store trekk slik vi kan vente det av en rød-grønn regjering; den blir økede skatter og flere og større byrder på de produktive, samtidig som det går mer til et utall støtteordninger. Alt dette innebærer at produksjon og verdiskapning straffes, og at de som er mindre produktive belønnes. Dette er skadelig på både kort og lang sikt.
La oss allikevel kommentere ett konkret punkt: formuesskatten/boligskatten. Regjeringen foreslår at heretter er det markedsverdien på en bolig som skal ligge til grunn for boligskatten. Nåværende ordninger for boligskatt er basert på en takstverdi som tradisjonelt har ligget godt under markedsverdien. Endringen innebærer at boligskatten vil øke kraftig for de med store boliger.
Dette er helt i tråd med de rød-grønnes raison d'être – målet er å ta inn mest mulig skatt, dvs. målet er å la de som har tjent pengene beholde minst mulig av det de har tjent.
Enkelte vil komme med en rekke vanlige innvendinger mot en slik endring: markedsprisen er ikke bare et resultat av boligens størrelse og standard, den er også et resultat av dens beliggenhet. Samme bolig midt i Oslo og midt i Karasjok vil ha ulike markedsverdi – og da vil etter den nye ordningen de som eier boligen i Oslo måtte betale langt mer i skatt enn de som eier en helt lik bolig i Karasjok. Noen vil også hevde at pengene som boligen er kjøpt for allerede er beskattet; de ble beskattet da de ble tjent, og at det da er urettferdig å måtte betale skatt av disse pengene ikke bare en gang til, men hvert år så lenge man eier boligen man kjøpte for dem.
Til dette vil vi si at disse innvendingene ikke treffer målet. Poenget med skatt er som vi sa over å ta inn mest mulig penger. De som tar inn skatt bryr seg da ikke om ulikhetene mellom beskatning i Karasjok og Oslo. De bryr seg heller ikke om at pengene boligen er kjøpt for allerede er beskattet. Politikere trenger penger for å finansiere sine valgløfter, og da må noen betale. Og det er det de produktive borgerne som må betale. Politikerne finner på en rekke ulike typer skatter og avgifter i hovedsak for å skjule hvor høyt skattetrykket egentlig er. Det er dette som er grunnen til at vi har så mange små skatter og avgifter. Samlet blir disse skattene og avgiftene enormt store; enkelte med vanlige inntekter betaler omkring 70 % av det de tjener i samlede skatter og avgifter til det offentlige.
Vi er allikevel med på at noen skatter rammer mer urimelig enn andre; vi er enige i at å måtte betale en viss prosent av det man tjener er mindre skadelig og mindre plagsomt enn hvert år å måtte betale en viss prosent av verdien av noe man eier, men som man ikke har noen inntekt på. Eier man et hus, et hus man ikke har inntekter på, så er det urimelig, og kanskje umulig, hvert år å måtte betale en viss prosent av verdien til det offentlige.
Skatt på inntekt innebærer bare at man for sitt arbeid får utbetalt mindre enn man ellers ville fått, mens skatt på formue fører bare til at formuen minker, dvs. at den overføres fra de som har bygget den opp til personer (politikere) som skal bruke pengene til å kjøpe stemmer.
Vi skal ikke her gå i detalj på andre ting i budsjettforsalget, vi skal bare konstatere at utviklingen kommer til å fortsette i negativ retning – Aftenpostens kommentar om utgiftene til trygd, en kommentar vi siterte innledningsvis, bare bekrefter dette.