Norske medier har skrevet lite om Irak i det siste. Det er et tegn på at det går bra, at krigstilstanden begynner å bli et tilbakelagt stadium, at landet begynner å nærme seg normale forhold, dvs. at mengden terrorangrep mot befolkningen utført av muslimske ekstremister er blitt merkbart mindre og at styringen nærmer seg å bli som i et normalt demokrati. (Noe av det avisene er mest opptatt av er å kritisere USA, så når USAs frigjøring viser seg å få de resultater som var ønsket så kan avisene ikke lenger benytte tilstanden i Irak som et påskudd for å kritisere USA.)

For ikke lenge siden var det enkelte som snakket om å dele landet i tre deler (en av de fremste som mente at dette var en god løsning var nåværende visepresident Joe Biden) siden det i følge enkelte var umulig for de gruppene i landet (shiaer, sunnier kurdere) å samarbeide, eller at det ville være umulig for de sekulære og de religiøse å samarbeide og å leve sammen i fred. Men som enkelte utenlandske aviser forteller er det nå mye som tyder på at situasjonen nå er annerledes.

Vi siterer fra New York Times: ”Iraqi politics has a new catchphrase, the "yes, we can" of the country's coming parliamentary elections. It is "national unity," and while skepticism abounds, it could well signal the decline of the religious and sectarian parties that have fractured Iraq since 2003.

Across the political spectrum—Sunni and Shiite, secular and Islamic—party leaders have jettisoned explicit appeals to their traditional followers and are now scrambling to reach across ethnic or sectarian lines. In some cases, the shift is nothing less than extraordinary. Prime Minister Nuri Kamal al-Maliki, a conservative Shiite whose party has deep Islamic roots, has enlisted support from Sunni tribal leaders in areas that once were—and might again be—the heartland of opposition to the central government.

Here in Dhuluiya, a lush town nestled in a bend of the Tigris River, a fiery Sunni cleric who waged war against American and Iraqi forces openly courts an alliance with Mr. Maliki, saying the time of religious parties in Iraq has passed. The cleric, Mullah Nadhim Khalil al-Jubori, said Iraq's future now rested with secular political parties.”

Dette er helt annerledes enn enkelte spådde kun for et år eller to siden. Da var det snakk om at landet pga uforenlige motsetninger skulle kunne bli delt opp i en sunni-del kontrollert av alQaida, en shia-del kontrollert av Iran, og hvor kurderne i nord hadde sin egen republikk. Nå har altså en sunni-geistlig sagt at tiden for religiøse partier er et tilbakelagt stadium.

Hvordan har dette kunnet skje? Det som er skjedd er at ekstreme muslimske grupper har vist at de ikke klarer å få befolkningens støtte og tillit. Der hvor de har hatt makt, eller hvor de har brukt bomber mot tilfeldige sivile, har de terrorisert befolkningen, og dette fører ikke til at de kan oppnå makt, eller opprettholde makt over tid.

Islamistiske grupper/regimer blir alltid forhatt av store deler av befolkningene de terroriserer/styrer over, og dersom det er vestlig innflydelse eller press vil dette kunne føre til at islamistiske grupper ikke kan få eller opprettholde makt. I Irak har USA satset mye på å gjennomføre demokrati, og nå kan det se ut som om dette bærer frukter, og at landet blir et noenlunde normalt demokrati.

Det er av denne grunn det er så ille at Vesten ikke øver noe press på tyranniet i Iran, spesielt etter de store demonstrasjonene mot regimet for noen uker siden.

Men tilbake til Irak: fortsatt kan alt skje. Men land som får smak av Vesten, og da tenker vi på en viss grad av frihet og materiell velstand og mulighet til å jobbe for å tjene penger og hvor det er tilgang på fine ting å kjøpe, og hvor det er et vestlig press om å opprettholde denne friheten, slike land vil det være vanskeligere å få gjort om til et teokratisk diktatur. (Grunnen til at det gikk så galt i Iran i 1979 var at USA under Jimmy Carter satt med hendene i fanget og lot Khomeiny innføre et islamistisk diktatur.)

Som sagt, mye kan skje, men vi håper at det blir fred og frihet og velstand i Irak (og i Iran), Men dette kan ikke skje hvis Vesten lar de religiøse kreftene få fritt spillerom.

http://www.nytimes.com/2009/10/01/world/middleeast/01unity.html?_r=1