"De borgerlige partiene FrP + H +KrF + V fikk et flertall av stemmene, men det var de rød-grønne Ap + Sp + SV som fikk flertall på Stortinget”, forteller flere aviser i disse dager.

Dagbladet formulerte seg slik: ”De rødgrønne tok en «Bush». Vant med færre stemmer.”

http://www.dagbladet.no/2009/09/15/nyheter/valg_2009/valg09/politikk/inn...

VG: ”De borgerlige fikk flest stemmer - tapte valget.”

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=594733

Videre kommer det en rekke spekulasjoner av ulike typer. En av de mest vanlige er følgende: Venstre fikk ca 3,9 % av stemmene. Hadde de kommet over sperregrensen på 4 % ville de ha fått tilgang til en rekke utjamningsmandater, og da ville de ha fått langt flere enn sine to mandater, og vi ville ha fått et klart borgerlig flertall på Stortinget.

Hva er problemet her? Og hva er løsningen?

Problemet er at det flertall som finnes i befolkningen ikke gjenspeiles i sammensetning av Stortinget. Enhver rimelighetsbetraktning vil tilsi at den gruppering som har flertall i befolkningen også bør ha flertallet på Stortinget. Problemet må derfor ligge i valgordningen. Norge har i dag en valgordning som innebærer at stemmer fra velgere i distriktene teller mer enn stemmer fra folk i sentrale strøk, og vi har også et såkalt styringstillegg som innebærer at store partier får større uttelling enn deres stemmetall skulle tilsi. (Denne effekten var enda verre tidligere enn den er nå; et av forsøkene på å rette opp i dette var ordningen med utjamningsmandater).

Den valgordningen vi har er altså klart udemokratisk. Men det vil kunne bli en endring på dette med det første? Antagelig ikke; de som tjener på den slik den er i dag vil neppe gå inn for å få vedtatt en endring som vil svekke deres makt.

Men hvis vi ser bort fra de store partienes åpenbart udemokratiske holdning, hva er løsningen? Hvordan bør en valgordning være? Den bør være slik at alle stemmer teller likt. For å få til dette børe hele landet ved stortingsvalg bli omgjort til én valgkrets; det er jo valg til landets nasjonalforsamling det er snakk om, og hvorfor skulle da noen borgere ha en stemme som teller mer enn stemmene til andre borgere? Videre bør mandatene fordeles proporsjonalt i samsvar med stemmetall. Etter vårt syn vil kun dette kunne gi en rettferdig fordeling av mandater å Stortinget.

Vi vil tillate oss å nevne at det er en slik valgordning Det Liberale Folkepartiet har gått inn for i sine siste stortingsprogrammer: Vi siterer:

”DLF mener at alle landets borgere må ha stemmerett med lik verdi og betydning når det gjelder sammensetningen av nasjonalforsamlingen, og vil arbeide for en valgordning som kan realisere en slik målsetning. Stemmeretten skal derfor være alminnelig, og ikke begrenset til eller veiet etter geografisk beliggenhet eller etnisk tilhørighet. Dette innebærer at Stortinget velges med hele landet som én valgkrets. …”

Nå kan det hevdes at det bør være en viss fordeling av mandater: at visse andeler bør gå til menn, til kvinner, til nye landsmenn, til samer, etc. Men i så fall bør de partiene som ønsker en slik fordeling sørge for en slags kvotering i sine nominasjonsprosesser.

DLF mener altså at vi bør ha en rettferdig valgordning hvor en stemme fra en Oslo-borger teller like mye som en stemme fra en Finnmarking. Underlig nok er DLF det eneste partiet som går inn for noe slikt.