Burkini i offentlige bad

Som kjent er det enkelte muslimske kvinner som ikke vil bade iført normalt badetøy, de velger isteden å bruke en heldekkende badedrakt, en såkalt burkini.

I alle år har det vært slik at for å kunne bade i Oslos kommunale bad må man være iført normalt badeøy. Det har også vært krav om at man må vaske kroppen grundig i en dusj før man inntar bassenget. Det er visstnok vanskelig for muslimske kvinner å gjøre dette, de tar på seg badetøyet hjemme og går ned i bassenget uten å dusje når de er kommet til badet.

Den tidligere praksis har ført til at muslimske kvinner som ønsket å bade iført burkini ikke kunne bade i Oslos kommunale bad. Men nå har byrådet i Oslo nylig vedtatt at man kan bade i de kommunale badene iført heldekkende drakt, og dette har falt enkelt tungt for brystet.

De som har vært og er imot dette bruker flere typer argumenter; dels hevder de at hygienen ikke er tilfredsstillende dersom heldekkende badedrakt tillates, og dels sier de at dette er et knefall for kvinneundertrykkelsen i islam.

La oss ta en parallell her. Anta at salg av klær hadde skjedd i kommunale klesbutikker, og at politikerne skulle bestemme hvilke typer klær som skulle selges der. Da ville det antageleig bli motstand dersom disse butikkene begynte å selge ”kontroversielle” klær. En rekke ulike grupper ville uttale seg: ”vi kan ikke selge bunader; de er for nasjonalistiske”, ”vi kan ikke selge ”Blitz-uniforrnen”, den er for anarkistisk”, ”vi kan ikke selge Armani- dresser, bare de rike vil ha råd til å kjøpe dem”, ”vi kan ikke selge Levis eller Converse, de er symboler på USA-imperialismen”, ”vi kan ikke selge buserull, den romantiserer slitet på bygdene”, ”vi kan ikke selge burka, den symboliserer kvinneundertrykkelse i islam”, osv.

Så ville et politisk organ bestemme hvilke typer klær som skulle kunne selges og hvilke som ikke skulle kunne selges, og nærmest uansett hvilke beslutninger som ble fattet ville det være noen som var misfornøyd.

Men vi har ikke slike problemer mht salg av klær. Grunnen er at vi har en rekke butikker som er privat eid og som selger hva de måtte ønske.

Dette er forskjellen på offentlige og private tilbud; innenfor private tilbud er det et stort utvalg og et stort mangfold, og det er ingen diskusjon om hva utvalget er eller burde være. Innenfor offentlige tilbud er det ensretting og uenighet og strid og misnøye og et dårlig tilbud.

Mao. hvis vi ikke hadde hatt offentlige bad, hvis badene hadde vært private, ville diskusjonen om burkini ikke oppstått. Vi i DLF mener at det offentlige ikke bør drive bad, å drive bad er ingen offentlig oppgave, også dette bør overlates til private.

Da vil et bad (dvs. eierne) selv kunne bestemme hvilke badedrakter som skulle være tillatt, og det ville selv kunne sette krav til hygiene. Men for å kunne tiltrekke seg kunder må badet tilfredsstille ulike kundegrupper, og da vil det måtte legge seg på en linje som kundene er tilfreds med. Og det er all grunn til å tro at vi da ville få en rekke forskjellige bad med ulik praksis på dette området, og som sagt, vi ville ikke fått noe diskusjon om hva som skulle eller ikke skulle være tillatt drakt i badene. Og alle ville kunne gå på bad som har et regleverk som de er tilfreds med – hvis noen ikke vil bade steder hvor burkini er tillatt så kunne de gå til andre bad, og de som ønsker å bade iført burkini kunne gå til bad hvor dette er tillatt.

Mao. frihet og privat eierskap og markedsmekanismen løser også dette problemet.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3239815.ece

http://www.document.no/2009/09/frp-byrad_stiller_seg_bak_shar.html

http://www.alarabiya.net/articles/2009/07/16/78914.html