Civitas Kristin Clemet påsto i Aftenposten 11/7 at «alle norske partier aksepterer at staten blander seg inn i næringslivet, i sivilsamfunnet og i privatlivet». Men DLF er annerledes.

DLFs leder fikk inn følgende korrigering i Aftenposten 17/7:

Norge har et liberalistisk parti 
av Vegard Martinsen, leder i Det Liberale Folkepartiet 

Civitas Kristin Clemet feilinformerer Aftenpostens lesere når hun 11/7 påstår at «alle norske partier aksepterer at staten blander seg inn i næringslivet, i sivilsamfunnet og i privatlivet». Det Liberale Folkepartiet aksepterer ikke dette. 

DLF mener at hvert individ skal ha rett til å styre sitt eget liv, og at staten kun skal beskytte individene mot initiering av tvang, dvs. at staten kun skal drive politi, rettsapparat og det militære. Dette innebærer at næringslivet skal være fritt, og at staten ikke har noen rett til å «blande seg inn».

DLF er partiet for individuell frihet, og mener da at den enkelte skal ha full rett til å disponere sin kropp, sin eiendom og sin inntekt – kort sagt: den enkelte skal ha full rett til selv å styre sitt liv. Den enkelte skal da kunne benytte sine egne penger slik han ønsker og kjøpe tjenester innen skole, helse, pensjoner, etc. på det åpne marked.

Den rene liberalismen som DLF representerer står i skarp kontrast til dagens ordning som støttes av alle de andre partiene, og som innebærer staten tar fra den enkelte opptil 70 % av det vedkommende tjener for å bruke pengene på politikervalgte løsninger. Hvor godt – eller dårlig - disse løsningene fungerer kan vi lese skrekkhistorier om i avisene hver dag.

$$$

Aftenposten publiserte 27/7 et saklig motinnlegg skrevet av Andres Lekanger. Tittelen på dette innlegget var «En trang definisjon på frihet».

Vegard Martinsen sendte inn følgende svar samme dag:

$$$

Hva er frihet?  
av Vegard Martinsen
Leder DLF

Det er mye å ta fatt i i A. Lekanger svar til meg 27/7. Han forteller at Bill Clinton «bygde ned velferdsstaten i USA», noe som vil overraske alle som kjenner amerikanske forhold. Det er korrekt at under Clinton ble omfanget av enkelte støtteordninger redusert. Dette førte til at incentivene til ikke å jobbe ble mindre, at flere kom i arbeid, at de som kom i jobb fikk øket selvrespekt, og at flere tok del i verdiskapingen, noe som førte til øket velstand. Å beskrive dette slik Lekanger gjør blir feil.  

Lekanger snakker så pent om «tillit til politikeres programmer og visjoner», men utelater at disse alltid kommer til fortrengsel for visjonene og ønskene til de som blir tvunger til å være med, spesielt til de som blir tvunget til å betale for kalaset. Med slagordet «alle skal med, ingen slipper unna» blir vi alle tvunget med på de floskelpregede løftene som politikerne strør om seg med for å kjøpe stemmer og vinne valg. Det er også slik at politikeres visjoner bare er ord; når de skal gjennomføres i handling går det alltid galt – eller er det noen som vil påstå at politikerne har ønsket det som i dag er tilstanden i skolen, i helsevesenet, i psykiatrien, mht kriminaliteten, mht pensjonene, mht det farverike fellesskap, osv? 

Videre er det slik at listen over politikeres brutte løfter er omtrent like lang som listen over deres løfter: vi minner bare om Aps «velgergaranti» fra 1985 og Kristin Halvorsens «klarer vi ikke detta er dere kvitt meg!» fra valgkampen i 2005 – alle løftene ble brutt. 

Lekanger omtaler «rettigheter for arbeidere, forbrukere og minoriterer», men hvis disse er noe mer enn individers rett til ikke å bli utsatt for initiering av tvang så innebærer de tvang overfor andre mennesker, og derfor er de helt umoralske. 

«Markedsdemokratiet fordrer at mennesker er rasjonelle vesener som alltid tar rasjonelle valg», påstår Lekanger, noe som er helt feil. Det som er korrekt er at det er den enkelte som selv er best i stand til å kjenne sin situasjon, sine ønsker og sine behov, og derfor bør vedkommende selv ha frihet til å gjøre det han ønsker så fremt han ikke initierer tvang mot andre mennesker, dvs så lenge han ikke stjeler eller svindler eller bedrar eller på annen måte bruker eller truer med bruk av vold overfor andre. 

Lekangers hovedpunkt ser dog ut til at være at liberalismens definsjon av frihet – individers rett til å bestemme over egen kropp, egen inntekt og egen eiendom, kort sagt retten til å styre eget liv - er for trang. Men hvis man sier at frihet er noe mer, f. eks. retten til gratis helsetjenester og gratis skolegang, betyr dette at noen må tvinges til å produsere disse godene, og da vil Lekangers frihet nødvendigvis innebære tvang for andre. Definisjonen Lekanger antyder blir da selvmotsigende - liberalismens definsjon er muligens trang, men den er korrekt, og alternativene er selvmotsigende. 

$$$

Aftenposten har akseptert en sterkt forkortet versjon av innlegget over, men det er ennå ikke kommet på trykk.