Partiene på venstresiden har de de kaller «kamp mot fattigdom» som et av sine aller viktigste mål. Hvordan fører de denne kampen? Ved å beskatte de rike og å gi de pengene som da kommer inn som overføringer til de fattige. De tror altså at man kan bekjempe fattigdom ved å gi de fattige mer penger (evt. ved å gi dem gratis tilbud fra det offentlige).

Men er det egentlig penger de fattige trenger? På et vis, ja, men det de egentlig trenger er det som kan kjøpes for penger, dvs. i første omgang mat og hus og klær. Så trenger man disse tingene i stadig bedre kvalitet, og så trenger man alt mulig annet som man kan og bør kjøpe for penger: ferieturer, bil, kulturopplevelser (bøker, kinobesøk, DVDer, teater- og show-forestillinger, musikk, dataspill) gadgets (mobiltelefoner, HDTV, GPS, MP3-spillere, sykkel med karbon-ramme), ferieboliger, smykker, osv.

Man må huske på at det er slike ting som utgjør velstand, og at disse tingene ikke er gitt i naturen, de må produseres. Og det eneste som kan motivere til produksjon av slike ting i stort omfang er muligheten til å tjene penger.

Grunnen til at alle disse tingene, de tingene som utgjør velstand, finnes, er at de som produserer dem tjener penger ved å produsere dem. Og jo mer man produserer, jo mer tjener man. Mao. de som tjener mye penger er de som i størst grad produserer velstand. Det er altså de som bidrar mest til verdiskapningen som blir rike.* De som ikke blir rike er de som i mindre grad bidrar til verdiskapningen.

Det de på venstresiden ønsker er å ta penger fra de som produserer og så gi disse pengene til de som ikke produserer (eller: de vil ta fra de som produserer mye og effektivt og gi til de som produserer lite og ineffektivt).

En slik politikk består altså i å straffe de som produserer velstand, og belønne de som ikke produserer velstand (eller straffe de som skaper mye velstand og belønne de som produserer mindre velstand).

Hvordan vil det gå hvis en slik politikk blir gjennomført? Hvordan vil det gå dersom incentivene til å produsere blir mindre, og incentivene til ikke å produsere blir større? Det skulle være enkelt å forstå at dette vil føre til at produksjon og verdiskapning blir mindre. Mao. den typen kamp mot fattigdom som venstresiden står for vil bare føre til at fattigdommen øker.

Kristin Halvorsen, SV-leder og og finansminister, er gjenstand for en artikkel i Aftenposten sist lørdag (27/6). Et sted står det at «Hun har hatt skattejakt som et av sine hjertebarn i hele sin politiske karriere».

Halvorsen har altså basert sin politiske karriere på skattejakt, dvs. hun har hele tiden arbeidet for å ta fra de som driver verdiskaping, og for å gi det hun har tatt til de som ikke produserer.

Hvordan kan hun tro at dette vil føre til en reduksjon av fattigdom dvs. til øket velstand? Vi skal ikke svare på dette, vi skal bare konstatere at en slik politikk vil føre til at fattigdommen øker/til at velstanden synker. Hvis hun virkelig har hatt kamp mot fattigdom som sitt politiske mål så har hele hennes politiske karriere bestått i å gjøre noe som vil gi det stikk mostatte resultat av det hun har arbeidet for.

Skal man ha velstand må det lønne seg å skape det som velstand består av. Å følge en politikk som straffer stor produksjon/verdiskapning og belønner liten eller ingen produksjon vil bare føre til at velstanden blir mindre og til at fattigdommen øker.
.
.
.
.
.
.
.
.

*Nå er det blitt slik i dag at man kan tjene mye bare ved å flytte penger mellom ulike typer aksjer, mellom ulike land, mellom ulike valuater, osv., og dette er en type virksomhet som i utgangspunktet er lite produktivt/ikke er spesielt verdiskapende. Men det disse meglerne gjør er å spekulere i de stadige endringer i rammebetingelsene som ulike typer økonomisk virksomhet rammes av. Alt dette kunne vært unngått dersom rammebetingelsene hadde vært stabile. Men de som stadig endrer disse rammebetingelsene er venstreorientere politikerne.