Det er umulig å si hva som vil bli resultatet av de folkelige protestene som nå pågår mot tyranniet i Iran

Det er allikevel noe vi kan si i dag, det er enkelte poenger vi gjerne vil rette oppmerksomheten mot. Men la oss først si at vi støtter demonstrantene. De protesterer mot 30 års prestetyranni, og vil ha noe annet, de vil ha det mange beskriver som frihet. Vi støtter dem. Ethvert annet styre vil være bedre enn det islamistiske skrekkregime som har styrt Iran siden Khomeiny tok makten i 1979.

For det første; enkelte hevder at frihet er en ustabil samfunnsform, og at kun diktatur kan gi stabilitet. Dette er feil. Diktatur er kaos, og kan bare gi inntrykk av stabilitet i korte perioder. Alle diktaturer faller gjennom mer elle mindre fredelige opprør, evt. ved militære invasjoner.

For det annet: demonstrantene i Iran er ikke liberalister. De er heller ikke demokrater. De vil bare ha noe annet enn det religiøse tyranniet. Resultatet kan bli en økning av frihet, slik det er skjedd i Irak, men som det heter: det er vanskelig å spå.

Av historien ser vi at tyranner viker tilbake når de møter ideologisk motsand, og fortsetter sin undertrykkelse når de møter ettergivenhet:

For tvye år siden demonstrerte kinesiske studenter for frihet på den himmelske freds plass i Peking – de leste opp den amerikanske uavhengighetserklæringen, og de hadde bygget en modell av Frihetsgudinnen. President Bush sr sa og gjorde ingenting, og resultatet ble at kommunistregimet ved Folkets frigjøringshær massakrerte kanskje så mange som tusenvis av fredelige studenter.

Mot slutten av 70-tallet begynte opprøret mot sjahen i Iran. President Carter sa og gjorde ingenting, og resultatet ble Khomeinys terrorvelde.

Men noen har sagt ifra. Vi hadde sans for Ronald Reagans beskrivelse av Sovjetunionen som ”et ondskapens imperium”, og ikke lenge etter at han sa dette var Sovjet oppløst. Det er også klart at USA støttet de i Øst-Europa som ville kvitte seg med kommunistregimene. Vi hadde sans for George Bushs jr ”ondskapens akse”, men vi likte ikke at han gikk tilbake på denne karakteristikken og handlet i strid med den. Men tyrannen Saddam Hussein ble borte.

Dagens president i USA, Barack Obama, har, som han som regel gjør, stått på sidelinjen og ikke våget å ta noe standpunkt. Han er dog blitt noe sterkere i språkbruken etter at han har sett hvilken vei vinden blåser. Han har begrunnet sin på-sidelinjen-holdning med at han ikke vil legge seg opp i et annet lands indre angeliggender. Dette har ikke hindret ham i tidligere å blande seg inn i Israels indere angeliggende, men Obama er jo ikke kjent for å være særlig prinsippfast.

Uansett synes vi at det er en stor skam at så mange har latt være å støtte demonstrantene i Iran, og demed direkte eller indirekte reelt sett støttet tyranniet.

Også i Norge er det flere kommentatorer som innledningsvis støttet regimet: blant disse er (og vår kilde for alt det som følger er document.no) lederskribenter i Klassekampen og Aftenposten, journalister som TV2s Fredrik Græsvik (”apologi uten grenser”), og lederen i NUPI, Sverre Lodgaard (”Lodgaard serverer løgn”).

Hvorfor alle disse er så i tråd med og forståelsesfulle overfor et islamistisk tyranni skal vi ikke gå inn på her, men det er berørt i artikkelen ”Islam: den ellevte landeplage”.

Kort sagt: vi håper at iranerne får frihet. Om det skjer om en uke eller femti år (eller aldri) er umulig å si, men det er i dag et noenlunde realistisk håp om at prestetyranniet faller. Det er svært lite sannsynlig at det som kommer etterpå skal være verre enn det som har vært.

Og vi synes det er meget ille at ledende politikere og kommentatorer i Vesten, inkluderte toppolitikere og ledere i viktige nyhetsmedier, reelt sett har støttet tyranniet og således sviktet de som i Iran som vil kaste tyrannene og ønsker større frihet. (Skrevet av VM)

Kilder og henvisninger

http://vegardmartinsen.com/islamdenellevtelandeplage.htm

http://www.document.no/2009/06/momentum_og_frihet.html

http://www.document.no/2009/06/fredrik_gressvik_-_apologi_ute.html