Udugelige politikere?

Svært ofte får vi høre at politikerne er udugelige. Men er dette riktig? Vi vil si at i hovedsak så er de fleste som holder på med sitt yrke rimelig dyktige – leger flest er gode som leger, gartnere flest er gode som gartnere, sjåfører flest er gode som skjåfører, lærere flest er gode som lærere, osv. Men hva er det da som skiller politikere fra alle andre yrkesgrupper?

Politikere er dyktige til det som er deres hovedoppgave: å forklare ting på TV og på møter slik at mange tror at de (politikerne) vet hva de snakker om, å skape begeistring og oppslutning ved hjelp av tom retorikk og urealistiske løfter, og å bortforklare hvorfor de svikter sine tidligere valgløfter (uttalige eksempler, men dette er vel det klareste fra de siste årene: SVs Kristin Halvorsen sa i 2005 at ”klarer vi ikke full barnehagedekning i løpet av 2007 er dere kvitt meg”. Til tross for at de ikke klarte dette så sliter vi fortsatt med Kristin Halvorsen”), å legge skylden på andre, spesielt å legge skylden på det frie marked, når politikeres innblanding i og begrensninger av det frie marked føre til negative resultater.

Så politikerne er dyktige på det de kan. Men det som er annerledes med politikerne er at de blander seg bort i en mengde ting de ikke kan: De blander seg inn i kulturlivet, de blander seg inn i næringslivet, de blander seg inn i arbeidslivet, de står for investeringer, de bestemmer pengers verdi og hvilken rente bankene skal ta og innskyterne skal få, de er med og styrer bedrifter, osv. På alt dette er de svært udugelige, kanskje like udugelig som en sjåfør ville vært dersom han skulle foreta en hjerneoperasjon eller en gartner dersom han skulle undervise i høyere matematikk.

Det som i stadig sterkere grad skjer i vår tid er at prinsippet om arbeidsdeling utvannes; politikerne føler seg sikket til å ta på seg alle mulig jobber. At dette går galt ser vi overalt, det er nok å nevne skolen (hvor alt blir dårligere – lærere, bygninger, resultater - samtidig som pengebruken øker), helsevesenet (stadige kriser og underskudd), og pensjonsordningene (et pyramidespill).

I de siste dager fikk nok vi et eksempel på hvor dårlig politikere kan være, og en vanlig avis var ganske kraftig i sin kritikk av en bestemt politiker. Slik vi kan se det var det imidlertid ingen av formuleringene på noe vis overdrevne:

Under overskriften ”Hysterisk dårlig fra Sylvia” skriverE24 at ”Stoltenberg-regjeringens håndtering av Aker-saken går fra dårlig til hysterisk dårlig.

Det er et sjelden syn å se statsråder i flertallsregjeringer svelge kameler. I Aker-saken har næringsminister Sylvia Brustad svelget en hel flokk mothårs.

I flere uker sloss Brustad mot Kjell Inge Røkke for å tvinge gjennom at transaksjonene mellom Aker Solutions og selskaper i Aker ASA-konsernet skulle bli behandlet på generalforsamlingen.

Resultatet var stakkarslig fra regjeringens ståsted: Brustad og Røkke ble enige om at transaksjonene skal behandles, men at staten støtter de omstridte kjøpene.

I dag ble generalforsamlingen avholdt. Men næringsministeren, som i likhet med sin like lite imponerende forgjenger Dag Terje Andersen snakker varmt om aktivt eierskap, valgte ikke å sende en representant fra departementet for å være tilstede:

«Det er Aker Holding som møter på generalforsamlingen. Vi er indirekte eier av Aker Solutions gjennom Aker Holding, og da er det Aker Holding som representerer», sier statssekretær Øyvind Slåke i Næringsdepartementet til VG i dag.

Det var med andre ord ikke formelt sett nødvendig for regjeringen å være tilstede.

Kjell Inge Røkke og Aker ASA var svært opptatt av det formelle i forkant av at Aker-saken ble politisk betent. Tre juridiske betenkninger ble innhentet for å for å vurdere om saken skulle opp til generalforsamling i Aker Solutions ASA eller ikke.

Nettopp dette fokuset på hva som var formelt riktig, i stedet for på hva som var en skjønnsmessig riktig og fornuftig håndtering av et felles eierskap, var Sylvia Brustads ankepunkt nummer 1 i Aker-saken. «Hvis Aker var i tvil, kunne de jo bare spurt oss», var gjennomgangstonen.

Skjønn, ikke formaliteter, var altså måten eierskap skulle håndteres på.

Men når dagen er kommet for den hardt tilkjempede (men fullstendig meningsløse) generalforsamlingen, er det ikke formelt riktig for staten å være til stede.

Ved flere anledninger, senest under stortingshøringen 20. mai, sa Brustad at kampen for generalforsamling var viktig å kjempe av hensyn til minoritetsaksjonærene.

«40 prosent av eierne - staten, Saab og Investor - har sagt at vi kommer til å stemme for. Men jeg aner ikke hva de 60 prosent andre kommer til å gjøre. Men vi får en behandling gjennom et ordentlig vedtak. Derfor står jeg fast på at dette er aksjonærdemokrati og en reell generalforsamling,» sa hun under høringen.

Likevel valgte Næringsdepartementet ikke å sende noen til generalforsamlingen for å følge debatten. Både Nordea-fondene og forvaltningsselskapet Alfred Berg var i dag kritiske til Aker Solutions' oppkjøp.

Sylvia Brustad sa seg fornøyd med løsningen på Aker-saken, noe det er vanskelig å tro henne på. Kan vi heller ikke stole på hennes bekymring for minoritetsaksjonærenes rettigheter? Det er vanskelig å tolke fraværet på dagens generalforsamling annerledes” (sitat slutt).

Brustad og Andersen er sikkert Ok som politikere; de kan prate til folk slik at de får tillit og til at mange velgere stemmer på dem, men å være med å lede en bedrift, der er de, som det står i overskriften fra E24, ”hysterisk dårlige”.

Dessverre mener praktisk talt alle i Norge at politikere skal være med og styre bedriftene, og alle partier unntatt DLF mener også dette.

DLF, derimot, vil ha et totalt skille mellom politikk og næringsliv

DLF vil at staten ikke skal eie noe i noen bedrifter, at politikere ikke skal ha verv i bedriftenes styrer, og at staten ikke skal legge noen føringer på hvordan bedriften opererer.

DLF vil at politikere ikke skal manipulere pengerverdi og rentenivå.

DLF er altså for en fritt næringsliv. Vi mener at næringslivsfolk er gode til å drive bedrifter og virksomheter, og at staten ved politikerne ikke bør legge noen restriksjoner i veien for deres verdiskapning.