Borgerkrigen på Sri Lanka og Norge

I og med at Tamiltigrene/LTTE, tamilenes frigjøringshær, i helgen la ned våpnene ser det ut som om denne langvarige og grusomme borgerkrigen er over – for denne gang. Så vidt vi vet er årsaken til krigen at den dominerende majoriteten på Sri Lanka, ca 80 % singalesere, undertrykker de 20 % tamiler som finnes på øya. Singaleserne blir favorisert på alle måter, og det er singaleserne som har all makt over det offentlige apparatet, noe som gjør tamilene til nærmest andreklasses borgere.

Nå har Tamiltigrene ført sin krig på måter som har vakt avsky overalt: de har brukt sivile som skjold, de har brukt selvmordsbombere, de har nektet å slippe sivile ut av krigssoner, etc. Det er ikke uten grunn at Tamiltigrene av FN, EU, m.fl. er blitt satt på listen over terrororganisasjoner.

Vi håper at det blir fred og vekst på øya, men noe slikt kan ikke skje før singalesernes forskjellsbehandling/diskriminering av tamilene opphører. Skal et samfunn bli harmonisk og velstående må det offentlige behandle alle likt, og det må i minst mulig grad være slik at det offentlige har mulighet til å favorisere noen grupper. Videre må all reell kriminalitet straffes likt og strengt, uansett hvem som utøver den og hvem som rammes. Vi frykter dog at det vil ta tid før dette blir situasjonen på Sri Lanka.

Men hva har Norge med dette å gjøre? Norge burde ikke ha noe med dette å gjøre, men det er to forhold som fortjener noen linjer her. For det første har en norsk politiker, Erik Solheim, i flere år rett etter 2000 ledet fredsforhandlinger på Sri Lanka. Som man burde forvente førte ikke dette til noe resultat – på samme måte som norskledede forhandlinger i Midt-Østen ikke førte til noen varig fred, og på samme måte som de norskledede forhandlingene umiddelbart etter Jugoslavias oppløsning ikke førte til noe.

Troen på at norske forhandlere kan skape fred i områder hvor det i generasjoner har vært krig ser ut til å være en del av den norske folkesjelen, men denne overbevisningen har ingen basis i fakta, noe alle disse forsøkene bekrefter. DLF mener at Norge ikke skal lede noen slike fredsforhandlinger – det er å kaste bort liv, håp, tid, penger.

For det annet har vi de siste ukene sett tamiler demonstrere utenfor Stortinget, Det demonstrantene har ønsket er at Norge skal erkjenne sitt internasjonale ansvar og stanse det de kaller folkemordet på tamiler. Det ser ut til at de har ment at Norge skal sende penger og soldater til Sri Lanka og få avsluttet krigen.

Etter vårt syn er krig noe forferdelig, men Norge har intet ansvar for å gripe inn i avslutte en borgerkrig i Sri Lanka – det norske myndigheter skal gjøre er å forsvare nordmenn og norsk territorium og å sikre Norge mot angrep. Intet av dette oppnås ved et engasjement på Sri Lanka, og DLF er derfor imot alle slike aksjoner.

For øvrig har mange av de som har demonstrert utenfor Stortinget vært menn i sin beste alder, og vi synes at det ville ha vært rimelig om disse selv dro til Sri Lanka for å kjempe for den saken de tror på. Men det gjorde de ikke, de ønsket heller at norske myndigheter skulle gjøre jobben for dem. De har sikkert en god del støtte i Norge for dette, men de får ingen støtte fra DLF.

Som sagt, vi håper at forholdene på Sri Lanka ordner seg og at singalesere og tamiler får en harmonisk fremtid i frihet, velstand og vekst, men skal dette skje må kulturen som dominerer på øya bli langt mer rasjonell, dvs. den må endre seg til å inneholde verdier som individualisme, sekularitet, rasjonalitet, rasjonell egoisme, respekt for andre menneskers frihet, osv. Vi frykter at dette er noe som ligger langt frem i tid, dessverre. Vi tro mao. at uroen og krigshandlingene på Sri Lanka om ikke lenge vil blusse opp igjen.