En rekke oppslag i pressen de siste ukene har handlet om såkalt sosial dumping, dvs. at arbeidere fra andre land, som regel i Øst-Europa, har kommet til Norge for å jobbe, og er blitt betalt en lavere lønn enn vanlige norske arbeidstagere har fått for samme jobb. Disse arbeiderne har vært tilfreds med dette siden de i Norge har mottatt høyere lønn enn de har fått i sine hjemland, men de som ikke har vært fornøyd er norske fagforeninger. De har hevdet at å gi disse arbeiderne lavere lønn enn norsk tariff tilsier er en grov krenkelse av disse arbeiderne, og de har krevet at de skal ha samme lønn som norske arbeidere.

Før vi går videre vil vi si at den ordning som er blitt praktisert før fagforeninger og presse blandet seg opp i saken var til fordel for alle som var involvert: for bedriftene, fordi de fikk gode arbeidere; for verdiskapningen, fordi bedriftene produserte mer; og for de utenlandske arbeiderne, fordi de tjente mer enn i hjemlandet.

Men etter at fagforeningene blandet seg inn i dette har det blitt forandringer. Hvilke? De tillitsvalgte har muligens trodd at deres innblanding ville føre til at de utenlandske arbeiderne ville komme opp på norsk lønnsnivå. Men det var ikke dette som skjedde. Hva som typisk skjer kan vi lese om i denne artikkelen i E24: http://e24.no/naeringsliv/article3067237.ece

”MAXBADS LATVISKE ARBEIDERE Fikk sparken etter Aftenposten-oppslag.

De 10 latviske og russiske arbeiderne i Maxbad har i realiteten fått oppsigelse av arbeidsgiver Odd Erik Fanghol etter oppslagene i Aftenposten.

Samtlige arbeidere ble bedt om å forlate boligene sine i brakkene i Gardermoveien i Nannestad torsdag. Syv av dem er nå tilbake i Latvia, mens tre fortsatt oppholder seg i Norge.

De sier ikke selv at de er oppsagt, bare at de har fått beskjed om at det ikke er mer oppdrag i Maxbad, forteller ombud Ina Holmstad i Oslo bygningsarbeiderforening som hadde kontakt med dem i går” (sitat slutt).

Så de fikk ikke høyere lønn, de fikk sparken. Dette overrasker ikke noen som har en viss innsikt i økonomisk årsakssammenhenger. Grunnen til at disse arbeiderne i Norge fikk mindre enn sine norske kolleger er at de fungerer dårligere i Norge: de kan ikke språket, de kan ikke kodene, og derfor er de totalt sett mindre produktive enn sine norske kolleger. Kanskje er det også slik at deres norske kolleger er overbetalte.

Uansett var den lønn de fikk riktig for dem der og da. Og i og med at denne lønnen var høyere enn den lønn de fikk i hjemlandet så skulle man tro at de var fornøyd og at alle burde være fornøyde.

Kanskje fagforeningene trodde at deres inngripen ville føre til at disse arbeiderne komme opp på norsk lønn. Men vi ser av oppslaget i E24 hvordan det gikk: de fikk sparken. Men trodde virkelig fagforeningen at arbeiderne ville få norsk lønn? Er fagforeningen så uskyldig? Eller var det noe annet som lå bak?

Kanskje er dette et varsel til norske arbeidsgivere om at dersom de ansetter utlendinger for lavere lønn så blir det bråk. Arbeidsgivere får med dette et signal om at de ikke skal gå utenom de regler og bestemmelser som fagforeningene reelt sett har bestemt. Dette innebærer høyere lønn for norske arbeidere, men er på sikt skadelig for alle – dersom fagforeninger presser igjennom høyere lønn enn markedet skulle til si vil dette på kort sikt stenge noen ute fra arbeidslivet, og på lang sikt vil det skape arbeidsløshet.

Slik innblanding er altså i første omgang skadelig for de som kom hit fra Latvia og andre land for å få jobbe, men som må tilbake til en jobb som betaler enda dårligere. Hvis det er noe som fortjener merkelappen ”sosial dumping” så er det det fagforeningene har gjort: de har sørget for at de som tjente for eksempel 100 kr timen i Norge nå må tilbake til sine hjemland for der å tjene kun 50 kr timen.

Det er slik alle monopoler og karteller fungerer, og fagforeninger er et slikt kartell/monopol: de gir fordeler til noen, men er til skade for mange andre. Det som er skjedd her er at arbeidere som kunne konkurrere med norske arbeider er kastet ut, mens de som er kastet ut er satt i en situasjon som er langt dårligere enn den de opprinnelig hadde.

Hvis staten ikke hadde gitt særfordeler til fagforeningene, særfordeler som gir i stor grad gir dem rett til å tvinge igjennom sine egen ønsker, ville dette ikke ha skjedd.

Som et eksempel på en slik særfordel, se paragraf 3 i kapittel 1 i ”Lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven).

Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1. Lovens formål
Lovens formål er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser.
Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser.
§ 2. Definisjon av foretak
Med foretak menes i denne loven enhver enhet som utøver privat eller offentlig ervervsvirksomhet.
§ 3. Generelle unntak fra loven
Loven gjelder ikke for arbeids- og ansettelsesvilkår.”