”Alenegang” er et av de mange skjellsord som venstresiden gjerne benytter. Ordet betyr at man følger sin egen overbevisning, sin egen fornuft, sine egne verdier og preferanser – og det er lite venstresiden liker mindre enn personer som handler slik. For dem er det viktige å stå sammen, å være solidarisk, å adlyde, å ignorerer upassende fakta. At en person – eller gruppe - driver ”alenegang” er derfor noe av de verste som venstresiden kan si om noen. Ordet var svært mye brukt om USAs invasjon for å avsette Saddams tyranni i Irak i 2003. ”Alengang” ble det sagt om USAs invitasjon, men som regel er det slik at fakta spiller liten eller ingen rolle når venstresidens aktører og kommentarer uttaler seg. USA hadde i sin invasjon ikke støtte av Russland, Frakrike og Tyskland, men til gjengjelde var det innpå 30 land som støttet USA og som var med på invasjonen: blant dem var England, Danmark, Spania, Italia, Hellas, Australia. Så når USA har støtte av ca 30 land så beskrives dette av de venstreorienterte som alenegang.

Men det finnes et annet tilfelle hvor et land virkelig går alene. Under FNs Durban II-konferanse var Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre den eneste av de vestlige delegater som ble sittende under erkemuslimske Irans president Ahmedinejads innlegg, et innlegg fullt av jødehat og det som like ille er. (Alle andre vestlige delegater hadde enten valgt å ikke delta på konferansen, eller de forlot salen da Ahemedinejad tok ordet.)

Dette er dog ikke eneste gang Norge forlater den vestlige konsensus og er imøtekommende overfor ekstreme muslimer: Norge var også det eneste land som anerkjente det Hamas-ledede regime i Gaza. Også her gikk Norge alene. Men vi har ikke sett noen kritikk av Norges alenegang her.

Venstresiden benytter ord som de mener har negativ klang overfor ting de ikke liker. Om fakta står i veien spiller ingen rolle: USA går sammen med ca 30 land og beskyldes for alenegang fordi venstresiden ikke liker at tyrannier blir kaset, Norge er alene i sin imøtekommende holdning overfor Iran/Hamas, men det kommer ingen kritikk av Norges reelle alenegang.

Vårt syn er at det er irrelevant om man går alene eller ikke, det som er viktig er at man tar hensyn til alle reelle fakta, vurderer dem rasjonelt og følger den kurs som på lang sikt er den som gir individuell frihet, fred og velstand (alle disse er dog ulike aspekter av det samme).

I de to nevnte eksempler var det riktig av USA å gå inn i Irak, selv om Russland, Frankrige og Tyskland protesterte, og det var galt av Støre å gi en mann som Ahmedinejad legitimitet ved å inn i en debatt med ham, selv om han gjorde det alene.