Den opprinnelig pakistanske mannen som for et par dager siden begikk æresdrap på sine tre yngre søstre på Kaldbakken i Oslo, var "psykisk syk i mange år" for å sitere Aftenpostens overskrift i dag.

Drapet var en meget tragisk hendelse - en av søstrene var blitt tvangsgiftet med en fetter fra Pakistan, og i forbindelse med at hun forsøkte å komme seg ut av ekteskapet ble hun forsøkt drept med kniv. Etter dette forsøkte hun å begå selvmord, men hun var nå kommet seg såpass at hun ville forsøke å leve som en fri norsk kvinne.

Så blir hun og hennes to yngre søstre søndag kveld drept av sin storebror. Mandag morgen får vi høre i radioens nyhetssendinger en bror av den formelt kun mistenkte at han hadde vært psykisk syk i lang tid, og at hans fastlege til tross for flere henvendelser fra broren ikke hadde gjort annet for den nå mistenkte drapsmannen enn å gi ham noen piller. Den mistenktes "ett år yngre bror uttalte i Aftenposten i går at han to ganger den siste tiden har vært i kontakt med Khans fastlege for å få ham innlagt til døgnbehandling. Han føler at brorens psykiske problemer ikke ble tatt alvorlig av helsevesenet" (sitat fra Aftenposten). Broren er naturlig nok meget skuffet over helsevesenet.

Men slik er det et offentlig helsevesen fungerer. Et offentlig helsevesen fungerer slik at alle formelt har krav på all behandling man trenger, og at den er gratis. Men dette gjelder kun formelt. I praksis fungerer det slik at man blir satt i lange køer og ofte må vente lang tid på en behandling, og når man kommer til behandling er den alt fot ofte unøyaktig og dårlig. Og naturlig nok er det dessverre slik at de som er mest ressurssvake blir behandlet dårligst, ofte slik at de kun får noen piller mot alvorlige plager og lidelser.

Altfor mange ganger blir resultatet som i denne saken.

Et privat helsevesen ville ha fungert annerledes. Da ville - for å holde oss til dette tilfellet - familien til den nå formelt mistenkte kunnet få behandling nærmest på dagen. Ja, de måtte ha betalt for behandlingen av egen lomme, men de vill ikke som i dag ha måttet betale innpå 70 % av sine inntekter i samlede skatter og avgifter til det offentlige. Da ville de kunnet prioritere sine egne penger slik de selv hadde ønsket, og dersom de ville at broren skule få behandling, ville de ha klart å få til dette. Isteden ble resultatet at broren nå kommer til å sitte innesperret i noen år, og at de tre åpenbart meget lovende unge kvinnene er borte for alltid.

Dette er en meget tragisk sak.