Det er mange problemer i Norge i dag, Svært mange. Alle er oppmerksomme på dem. Alle vil gjøre noe for å løse dem. Men aldri skjer det at noen i etablerte miljøer kommer med forslag som virkelig kan løse problemene. Vi kunne brukt mange eksempler for å illustrere dette (forfallet i skolen, den økende kriminaliteten, problemene i pensjonsordningene, problemene i helsevesenet), men vil i dag kun se på ett eksempel: sykefraværet.

"1,4 mill. dagsverk tapt" er en overskrift i dagens Aftenposten, og artikkelen forsetter: "Sykefraværet skulle ned med 20 prosent avtalte partene i arbeidslivet og Regjeringen i 2001. De klarte det ikke og "tapte" 1,4 millioner.

I ettermiddag møtes statsråd Bjarne Håkon Hanssen og partene i arbeidslivet for å drøfte tiltak mot økt sykefravær. Sykefraværet som alle vil ha ned, går oppover - igjen. Hvordan utviklingen skal snus, er tema for møtet ."

Det er ingen vits i å siter videre fra Aftenpostens artikkel, men vi kan nevne at det som virkelig vil løse problemet med det stadig økende sykefraværet - innføring av en direkte kobling mellom innsats og lønn - ikke nevnes, mens tiltak som ikke vil ha noen effekt, utførlig omtales.

Mao. sykefraværet øker fordi de som er syke noen få dager ikke taper i lønn på dette. Alt tyder på at dersom man ikke fikk lønn for de første dagene man er sykmeldt, ville sykefraværet gå kraftig ned.

Men nå er reglene for lønn ved sykdom noe som staten ikke har noe med. Slikt bør avgjøres på den enkelte bedrift, og kanskje mellom bedrift og hver enkelt arbeidstager. Man kan tenke seg en ordning hvor arbeidstagere som over tid viser at de ikke misbruker en rett til sykefravær som en bonus kan få full lønn fra første dags sykefravær. Men som sagt, dette er ikke noe som staten har noe med, og derfor bør ikke partiene mene noe om dette heller. DLF mener kun at statens innblanding i avtaler og ordninger mellom arbeidsgivere og arbeidstagere må opphøre.

La oss avslutte med å si at dersom man som i dag har et generelt prinsipp om at fravær ikke medfører lønnsreduksjon, vil fraværet øke. Dette burde være opplagt. Men dette er visst ukjent for partene i arbeidslivet, for regjeringen, for journalister i Aftenposten, osv. Hver gang man ser et problem, så velger man en ikke-løsning. Det er ikke noe overraskende at det går så dårlig som det gjør.