"Lederlønningene er for høye", sa statsminister Stoltenberg på TV-nyhetene i går, "og dette skal vi gjøre noe med: vi vil fremme et lovforslag om at ledernes lønninger skal vedtaes ikke av styret, men av generalforsamlingen".
Statsministeren snakker ikke kun om lønningene i statlige selskaper, han snakker om lønningene i private selskaper. Og regjeringen går ikke inn for at staten skal diktere lønnen, kun at staten skal diktere hvem i det private selskapet som skal bestemme lønnen.
Vi vil for vår del si at lønnen en ansatt har - enten det er adm.dir. eller rengjøringsassistenten - er noe som må avtales mellom de som er direkte involvert, dvs. mellom bedriftens eier og den som skal ansettes/er ansatt. Vi kan ikke se at noen andre har med dette å gjøre. Undertegnede ville kun ha vært opptatt av lederlønningene i et firma dersom jeg eide aksjer i dette firmaet. Firmaer som undertegnede ikke har noe slikt forhold til kan ha de lønns- og arbeidsbetingelser de måtte ønske så lenge alt skjer frivillig.
Men statsministeren er av et annet syn. Dagens ordning, som består i at generalforsamlingen som regel overlater til styret å fastsette lønnen til styreleder og adm.dir., fører, ifølge Stoltenberg, til at det blir mange skjulte ordninger, ordninger som ikke ville ha blitt gitt til lederen dersom dette hadde skjedd i åpenhet - slik ville ifølge Stoltenberg skje i full åpenhet dersom generalforsamlingen vedtar lønnen.
Stoltenbergs påskudd for dette er antagelig at dersom norsk økonomi skal gå godt og være konkurransedyktig må de vanlige ansatte nøye seg med relativt små lønnstillegg. Da virker det uheldig at lederne får store tillegg. Ja, dette virker noe underlig, og løsningen er selvfølgelig å kutte alle forbindelser mellom politikk og økonomi! Staten bør holde seg unna alt som har med økonomien å gjøre (bortsett fra å beskytte kontrakter og også her oppklare forbrytelser), og så overlate til partene helt frivillig å avtale betingelse seg imellom. Da vil vi få et effektiv, konkurransedyktig, fleksibelt, og ikke minst, produktivt, næringsliv som lett kan tilpasse seg endrede betingelser i markedet.
Og hvorfor har lederne så høye lønninger? Antagelig fordi de er dyktige folk som, hvis de ikke får høy lønn i en norsk bedrift, vil ta en høy (eller enda høyere) lønn i en utenlandsk bedrift. Mao. dersom der reelle lønnsnivået for ledere synker merkbart, vil en rekke dyktige ledere dra fra Norge, og det vil alle i Norge tape på. Men la oss igjen si at en lønn kun er noe som avtales mellom arbeidsgiver og arbeidstager, og at ingen utenforstående - hverken ansatte eller kunder eller publikum eller politikere - har noe med hva eller hvordan denne lønnen er. Det eneste utenforstående kan gjøre er derom de ikke like lønnspolitikken i et firma, er å boikotte det.
Enkelte vil hevde at det er riktig at Stolteberg griper inn når det gjelder offentlige foretak; mange slike har vært svært genersøe overfor sine ledere. Men løsningen her er ikke å ha statlige lønnsdiktat, løsningen er å privatisere foretakene.
Antagelig vet Stoltenberg at det han går inn for kun er en skinn-løsning på et kunstig problem. Selv om fastsettelsen av lønnen og enkelte andre forhold skal bestemmes av generalforsamlingen, vil styret ha muligheter til å gi skjulte tilegg allikevel. Det trengs bare en kreativ regnskapsfører for å ordne dette. (Selvsagt vil det komme lover som skal forsøke å forhindre dette, men dette gir bare regnskapsføreren nye utfordringer og vil ikke bety noe i praksis.) Så det Stoltenberg gjør er å si noen ord, ord som reelt sett ikke betyr for de forhold som omtales, men som er ment å tilfredsstille vanlige ansattes misunnelse. Og dette er en verdig og passende oppgave for en sosialdemokratisk statsminisiter.