Som de fleste nå vet ble den norske ambassaden i Damaskus i Syria brent ned i løpet av helgen. Rasende muslimer - de var rasende fordi karikaturer av Muhammed var blitt publisert i norske aviser (også den danske ambassade ble brent ned) - tok seg inn i ambassadebygningen, raserte den, og tente på. Ødeleggelsene er totale.

Nå er en norsk ambassade norsk territorium - aksjonen er altså et angrep på norsk territorium. Når vi kjenner til de innenrikspolitiske forhold i det totalitære Syria, forhold som innebærer at myndighetene har full kontroll med alt som skjer, er det klart at dette var en aksjon støttet av de syriske myndigheter. Altså: med syriske myndigheters støtte går en mobb til angrep på norsk territorium. (Også i Beirut ble Norges og Danmarks ambassader brent ned, men der er den innenrikspolitiske situasjon annerledes enn i Syria, så vi holder oss her til tilfellet i Syria.)

I tidligere og bedre tider ble slikt kalt krig; Norge er altså angrepet. Hva vil norske myndigheter gjøre med dette? Statsministeren har uttalt at han vil henvende seg til FN, og da ender det vel i beste fall med noen resolusjoner mot Syria og noen vedtak om boikott - tiltak som i beste fall har en viss symboleffekt.

Som kjent er Norge med i NATO, og NATO-pakten har en klausul som innbærer at et angrep på et medlemsland er å betrakte som et angrep på alle. Det som burde ha skjedd her er at NATO svarte på dette angrep med en militær forsvarsaksjon mot Syria.

Men, som sagt, slikt skjedde i bedre tider. Vesten er de siste tiår blitt mer og mer ettergivende overfor tyranniske krefter som angriper oss. Det ser ut til at samtlige ledende politikere i Vesten gjør sitt beste for å etterligne den engelske statsminisiter Chamberlain, som som svar på Hitler-Tysklands og nazismens stadige fremvekst og aggresjon hele tiden ønsket dialog.

Chamberlains linje toppet seg med München-forliket i september 1938, en avtale mellom Hitler-Tyskland og England som ifølge Chamberlain ville gi Europa "fred i vår tid".

Chamberlains linje var feil. Den var feil fordi han ikke ville innse hva fienden var, dvs. hva slags ideologi fienden baserte seg på. Vi siterer den amerikanske filosofen Leonard Peikoff om Chamberlains linje:

“ consider Neville Chamberlain's argument in favor of appeasing Hitler after the Munich conference of 1938."Hitler," he said in effect, "demands Czechoslovakia. If we give in, his demand will be satisfied. The result will be peace in our time. Mr. Chamberlain treated Hitler's demand as an isolated fact to be dealt with by an isolated response; to do this, he had to drop an immense amount of knowledge.

He did not relate Hitler's demand to the knowledge already gained about the nature of Nazism; he did not ask for causes. He did not relate the demand to his knowledge of similar demands voiced by aggressor nations and even local bullies throughout history; he did not ask for principles. He did not relate his own policy to mankind's knowledge of the results of appeasement; despite ample indications, he did not ask whether his capitulation, besides satisfying Hitler, would also embolden him, increase his resources, hearten his allies, undermine his opponents, and thus achieve the opposite of its stated purpose.

Chamberlain was not concerned with any aspect of a complex situation beyond the single point he chose to consider in isolation: that he would be removing Hitler's immediate frustration.

Deeper issues are involved in this example. Chamberlain was proposing a course of action while ignoring the field that defines the principles of proper action, ethics.

He did not ask whether his course comported with the virtues of honor, courage, integrity—and, if not, what consequences this portended. He dropped the fact that foreign-policy decisions, like all human actions, fall within a wider context defined by moral philosophy (and by several other subjects as well). The prime minister wanted "peace at any price." The price included the evasion of political philosophy, history, psychology, ethics, and more. The result was war." ("Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand", s. 124).

De som nå ønsker dialog ignorerer også alt ved den ideologien som angriperne baserer seg på: fundamentalistisk islam. De som ønsker å ha en dialog med talsmenn for fundamentalistisk islam gjør den samme feil som Chamberlain gjorde, de nekter å se hva den fiendtlige ideologien består i. Chamberlains linje førte til en storkrig. Så lenge samtlige ledende politikere i Vesten kjører samme linje som Chamberlain, kan det samme kan skje igjen.