«Jeg ble stengt inne, jeg ble bundet fast til sengen og jeg ble ofte slått». Dette forteller en person som tilbrakte mange år av sin barndom på et offentlig barnehjem. Andre forteller om alt fra seksuelt misbruk gjennom årrekker til tilfeller av nærmest ren tortur.

Vi har tidligere sett ulike fremstillinger, bl.a. i skjønnlitteraturen, om grusomme ting som har skjedd mot barn på barnehjem over hele Norge.

I går la Fylkesmannen i Oslo frem en rapport som dokumenterer grusomme overgrep begått på barnehjem over hele Oslo. Vi her lest litt i rapporten,og det som kommer frem er kvalmende.

Barn, helt forsvarsløse barn, er blitt slått, sparket, misbrukt på ulike måter, gjennom en årrekke. Vi er sjokkert.

Men hvordan har slik kunne pågå gjennom 40 år (rapporten har sett på forhold i perioden 1954-1993)?

Vi vil tro at de fleste som har søkt seg til arbeid i slike institusjoner er folk som er glade i barn og som ønsker å hjelpe barn. Men tydeligvis finnes det i stillinger i disse institusjonene også personer som mer eller mindre er sadister, og som har søkt seg til slike stillinger fordi de der finner mennesker de kan herske over, herse med og, rett ut sagt, misbruke.

Men når slike overgrep har foregått gjennom en årrekke på mer enn 30 barnehjem i Oslo, så må dette ha vært kjent av mange av de som arbeidet på barnehjemmet. Hvorfor har de ikke varslet om dette?

Kanskje har de vært for svake til å anmelde sine kolleger for sadistiske overgrep mot uskyldige og forsvarsløse småbarn - og da har de virkelig vært svake. Men det er et viktig aspekt her som få kommentatorer vil ta opp. Det er det offentliges oppgave å beskytte innbyggerne mot overgrep og all annen kriminalitet. Det er derfor staten driver politi og rettsapparat.

Men når det offentlige også står for institusjoner hvor de ansatte bedriver kriminalitet, da vil man lett havne i den situasjon hvor bukken passer havresekken - det finnes en sterkt utbredt holdning om at alt det offentlige gjør er bra, nærmest per definisjon, og derfor vil klager mot forhold i det offentlige ikke bli behandlet grundig nok av det offentlige rettsapparatet. (Og vi vet jo at dersom man saksøker staten, så er det meget meget vanskelig å få gjennomslag i det statlige rettsapparatet.)

Vi mener at det bør være et klart skille mellom spiller og dommer, mellom de som utfører viktige og nyttige oppgaver og de som kontrollerer at de som utfører oppgavene ikke svikter sin oppgaver og begår kriminelle handlinger. Vi i DLF mener derfor at barnehjem aldri burde ha vært offentlige, hverken statlige eller kommunale.

I denne konkrete saken føler vi med de mange som ble misbrukt i sin barndom, og vi er glade for at de endelig er blitt trodd.

Vi synes at de fortjener en skikkelig erstatning, og vi er ikke på bølgelengde med de som knirker og kjører formaljuss for å få forsinket eller redusert erstatningsbeløp til de som ble misbrukt. Vi tviler dog ikke på den gode vilje hos de som opptrer byråkratisk her, men vi mener at det offentlige nå må skjære igjennom og gi de som er blitt misbrukt på offentlige barnehjem en skikkelig erstatning.