"Vil tvinge nynorsk inn i avisene" er overskriften VG benytter om denne saken: Direktør i Språkrådet, Sylfest Lomheim, og professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Frank Aarebrot, gjør nå felles front for å få Stortinget til å tvinge Aftenposten, VG, Dagbladet, Bergensavisen og andre norske aviser til å bruke begge målformene i Norge."

Lomheim og Aarebrot vil at de avisene som ikke vil benytte både nynorsk og bokmål i sine spalter ikke lenger bør få momsfritak eller pressestøtte.

Parhestene sier at det de egentlig vil er at journalistene selv skal få bestemme hvilket mål de vil skrive på, og at de journalister, ansatt i for eksempel i bokmålsavisen Aftenposten, som ønsker å skrive nynorsk, skal få lov til dette.

Fra VG: "- Det er forbudt å diskriminere med hensyn til kjønn og seksuell legning i Norge. Men staten godtar at journalister som helst vil skrive nynorsk, blir diskriminert. De får rett og slett ikke bruke språket sitt, sier Aarebrot til Bergens Tidende.

- De avisene som beordrer journalistene til kun å skrive på bokmål, bør miste retten til momsfritak. Og presset fra staten kan være enda sterkere mot de avisene som er avhengig av pressestøtte, sier Sylfest Lomheim". (Sitat slutt fra VG.)

Det er mye vi kunne si til dette, men la oss holde oss til det viktigste poenget. Utspillet er, dersom det blir statlig politikk, intet annet enn ren utpressing: når parhestene sier at aviser som ikke vil bli bilinguale "ikke lenger bør få momsfritak eller pressestøtte", så er dette ren utpressing. Men slik går det når staten blander seg bort i alt, og fører en økonomisk politikk (med alt fra høye skatter via løyve- og konsesjonsordninger til momsfritaksordninger) som innebærer at praktisk talt ingen virksomheter klarer seg uten hjelp og støtte fra det offentlige. Da kan det offentlige bestemme (via bruk av alt fra løyve- og konsesjonsordninger via subsidierte strømpriser til pålegg om kjønnsfordeling i bedrifters styrer) hvordan alle private virksomheter skal drives.

I de siste få år har vi sett en rekke eksempler som reduserer på reduserer friheten: omfattende bestemmelser som gjelder ansettelser og oppsigelser, bestemmelser om arbeidstid, røykeloven, krav om kjønnsfordeling i private bedrifters styrer, for bare å ta noen få eksempler. Med den rød-grønne regjeringen kan vi vente oss enda flere begrensninger på individers frihet - kommer det f.eks. snart et forbud mot å legge ned "lønnsomme" bedrifter?

Forslaget fra Lomheim/Arebrot er i dag i utkanten av det politiske kartet, men slike utspill viser seg raskt å få oppslutning fra politikere som vil finne nye pressgrupper de kan selge seg til for å få noen ekstra stemmer ved neste valg. Og selv om det er få nynorskfolk igjen - og det blir stadig færre - så vil de kunne være et viktig bidrag for partier som kun er ute etter å få størst mulig oppslutning ved neste valg. Så vi vil ikke bli overrasket dersom dette forslaget blir praktisk politikk om ikke mange årene.

La oss til slutt si hva som er DLFs språkpolitikk: Det skal være ett offisielt språk i Norge, og dette skal være bokmål, siden dette er det språk som er mest utbredt i Norge. Dette skal være språket som lovtekster skrives i, det språk som rettsapparatet benytter, etc. Private - privatpersoner, forlag, aviser, tidsskrifter, TV- og radiostasjoner - kan benytte det språk de vil, enten det er bokmål, nynorsk, engelsk. Den som avgjør virksomhetens språkpolitikk er eieren. Kun en slik språkpolitikk er i samsvar med frihet, og for DLF er individuell frihet det viktigste.