Dessverre finnes det fortsatt et betydelig antall fattige, og det bør selvsagt føres en politikk som kan føre til at de fattige etter hvert får et arbeid og en inntekt som gjør at de vil klare seg godt på den egne inntekten. I de pågående regjeringsforhandlinger som føres av de rød-grønne partiene er bekjempelse av fattigdom en viktig sak, og forhandlerne er beleiret av en gruppe som hevder å representere de fattige, og som krever større overføringer til de som betraktes som fattige.

Spesielt SV vil gå inn for å øke overføringene til de fattige, men de andre rød-grønne partiene vil antagelig slutte seg til dette.

Men er overføringer og støtteordninger det som må til for å avhjelpe fattigdom? I alle vestlige land er det blitt etablert store overføringsordninger, både nasjonalt og internasjonalt (til u-land), men fattigdommen er allikevel ikke avskaffet, snarere tvert imot.

Grunnen er at fattigdom egentlig ikke er en økonomisk tilstand, fattigdom er en mental tilstand - å være uten tilstrekkelig penger er en økonomisk tilstand, men det å være fattig går i hovedsak ut på å betrakte seg selv som en passiv person som ikke kan klare seg selv og som må motta hjelp for å kunne klare seg. Og støtterordninger passiviserer altså mottakerne og fører til at det blir flere fattige.

Den beste politikken som kan avhjelpe fattigdom er en politikk som innbærer at de som har lite penger får mulighet til å komme lettere inn i arbeidslivet og derved tjent penger.

For at et skal bli lettere å komme inn i arbeidslivet må offentlig innblanding i alt som har med produksjon, handel, ansettelser og lønnsforhold å gjøre reduseres eller helst avskaffes. Det må også bli mer lønnsomt å arbeide, og da bør all e skatter og avgifter reduseres, eller helst avskaffes. Det må bli lettere å etablere virksomheter, og da må skattesystemet og skjemaveldet forenkles eller helst avskaffes. Også overføringene og støttordningene, som gjør det enklere å passivt motta penger heller enn å være i produktivt arbeid, må reduseres eller helst avskaffes.

Mht fattige i andre land, i hovedsak de i u-land., er det beste vi kan gjøre å importere det som produseres i disse landene. For å hjelpe til med dette må regjeringen avskaffe all norsk beskyttelsestoll. Det som produseres i disse landene er i hovedsak landbruksprodukter, og for å hjelpe til med å bedre levekårene i de fattige landene må altså tollbeskyttelsen av norsk landbruk avskaffes.

Hvordan stille de rød-grønne seg til dette? Vil de gjøre det enklere å komme inn i arbeidslivet ved å deregulere ansettelsesforhold? Vil de deregulere næringslivet? Vil de redusere støttordninger? Vil de fjerne den beskyttelsestoller som landbruket nyter godt av?

Antagelig ikke. Og svarere tvert imot. Dette betyr at de rød-grønne vil føre en politikk som vil gjøre fattigdomsproblemet større.

Mest grunnleggende i dette er selvsagt at hvert enkelt individ har krav på frihet. Hvert enkelt individ har en moralsk rett til å styre sitt eget liv slik han måtte ønske (så lenge det er fredelig), og dette innebærer at det er umoralsk å ta penger fra noen og gi til andre. Et system som innbeærer overføringer til de sterkeste pressgruppene er grovt umoralsk, og dette gjelder også overføringer til de som er fattige. Det som kan hjelpe de fattige er å få dem i arbeid. Dette er det eneste som er moralsk, og da er det det eneste som er praktisk. Det som de rød-grønne vil gjøre - øke skatter, regulere mer, legge flere hindringer i veien for de produktive, øke overføringene og støtteordningene - vil føre til at fattigdomsproblemet blir enda større fordi da vil enda færre klare seg selv på eget arbeid. De rød-grønnes ønske om mer tvang i form av mer reguleringer, høyere skatter og flere og større overføringsordninger er en politikk som er grovt umoralsk, og da er den også svært upraktisk.

Altså: pga. de rød-grønnes politikk vil i de neste fire årene føre til at fattigdomsproblemet blir enda større.