Det norske folk er misfornøyd selv om vi har det best i verden, leser vi i VGs leder sist søndag (16/10). Norge er et av "verdens beste land å bo i, og vi er et av de rikeste landene i verden. Aldri har vårt næringsliv gått bedre og vært mer konkurransedyktig " Valgresultatet tyder på at "flertallet er misfornøyd med [Bondevik]regjeringens resultater. De ønsker en ny politisk kurs, en ny økonomisk politikk. Sjelden har vi sett så mange stå i kø med så mange og omfattende krav til en ny regjering som nå".

Så, for å summere opp dette poenget i VGs leder: vi har det best i verden, men folk er likevel misfornøyde. Hvorfor er det slik? VG har intet svar på dette. Samme poeng har vært fremme i andre fora tidligere, men det er ingen som har et svar. Grunnen er a for å finne svaret må man tenke utenfor boksen.

Norge er i dag en velferdsstat (som ikke er det samme som et velstandsamfunn), og dette betyr at alle betaler litt av det de tjener til det offentlige, og så skal det offentlige til gjengjeld gi oss mer eller mindre "gratis" alt vi trenger: skole, helsevesen, pensjoner, barnehaver, kulturtilbud, et spredt bosettingsmønster, osv. Det er i dag praktisk talt ingen områder hvor staten ikke hjelper til ved å sørge for at ting er gratis eller sterkt subsidiert på en eller annen måte. (Alt som har med bil å gjøre faller utenfor denne beskrivelsen, den er til gjengjeld sterkt avgiftsbelagt.)

Folk flest oppfatter dette systemet slik at de har krav på det meste, billig eller gratis. Politikerne forsterker dette inntrykket, fordi det er dette de lever av: de stiller til valg ved å si at "dersom dere stemmer på oss så skal vi gi dere bedre skole, bedre helsevesen, billigere barnehaver, mer til bøndene, rockemuseum i Oslo, osv.". Det dette betyr er at politikerne sier følgende: "Du har krav på det meste, og vi skal sørge for at du får det og vil skal få andre til å betale mesteparten av det det koster."

Når ting er gratis, går etterspørselen til himmels, og siden tilbudet ikke kan holde tritt, blir folk misfornøyde. Det er derfor folk aldri blir fornøyd. Når det er noe som er gratis og som det sies at man har krav på, da kan man aldri få nok.

Så folk er misfornøyde fordi politikerne gir dem forventninger, forventninger som aldri vil kunne bli innfridd.

Slik vil det alltid være i velferdsstaten: politikerne må love mer for å bli valgt, forventningene vil derfor alltid ligge på etterskudd i forholdt til tilbudet, og selv om vi får det bedre, så vil folk bli mer og mer misfornøyd.

Nå er det ikke slik at alt i Norge i dag er bra, det er mye man kan være misfornøyd med (skolen blir dårligere, det er sykehuskøer, bilparken er gammel, kriminelle går løse fordi de får alt for milde straffer, folketrygden har enorme problemer, 700 000 i arbeidsfør ladet går på trygd, osv.), men dersom man ikke er rammet av noen av disse forholdene, så har man det bra i Norge i dag.

Hva må til for at folk skal bli fornøyde? Jo, et viktig element er å fjerne muligheten til å velte kostnader ved egen livsførsel over på andre. Hvis folk selv må betale det ting koster, så kan de hvis de vil ha mer, jobbe mer og tjene mer og selv betale det det koster. Da vil folk lettere kunne bli fornøyde enn hvis de blir lurt til å tro at de har krav på alt mulig og at andre skal betale regningen, slik dagens politikere forteller dem.

Så velferdsstaten fører også til at alle blir mer og mer misfornøyde. Det man må gjløre for å forstå det som skejer er at man må stille spørsmålstegn ved velferdsasatten som samfunnsmodell, Og detr er fiordi ingen andre kommennatorer gjør dette, at de ikke forstår at folks misnøye øker selv om velstanden øker. (At velstanden vil synke som følge av de stadig økende byrder som velferdsstaten må legge på de produktive er et annet poeng som vi ikke går inn på i denne omgangen.)