"Vi har ikke gjort nok for de fattige" sier statsminister Bondevik i Aftenposten i dag. Dessverre er det også slik at den politikk som de sosialdemokratiske partiene, inkludert regjeringspartiene, har overfor de fattige, i det store og hele er skadelig, og fører til at fattigdommen øker.

La oss først se på de fattige land - KrF er en varm tilhenger av uhjelp, som går ut på å gi penger til fattige land. Disse pengene går til ulike tiltak som er ment å hjelpe de fattige i disse landene. I løpet av de siste tiår er det overført enorme beløp til de fattige land, men det er opplagt at overføringene ikke har hjulpet. Fattigdommen er minst like stor som tidligere, og overføringene har også ført til en del større problemer.

Det som må til for å få velstand er følgende: kulturen må holde produktivt arbeid som en moralsk verdi; det må være ansett som moralsk å arbeide og skape verdier. I tillegg til dette må man ha en sikker eiendomsrett, og et rettsapparat (politi, domstoler) som sikrer eiendomsretten. Å ha en sikker eiendomsrett er viktig for å oppnå velstand fordi eiendomsretten sikrer at det finnes en motivasjon for å produsere; ingen vil arbeide dersom det som produseres vil bli tatt fra den som har produsert den til fordel for andre (det som produseres kan bli tatt av kriminelle, eller av staten i form av høye skatter). I slike tilfeller blir det ingen produksjon, og alle blir fattige. Vi så dette tydelig under sosialismen i Øst-Europa, og vi ser det i mange land i Afrika i dag.

Dersom u-land skal bli velstående må de altså ha en kultur som verdsetter arbeid, og de som produserer må få være i fred. Kun dette kan gi velstand, og finnes disse forutsetningene blir landet velstående. Disse verdiene ble sterkere i Vesten fra omkring år 1500, og førte til den velstandsøkning vi da fikk. Disse verdiene finnes i liten grad utenfor Vesten, og det er derfor disse områdene er fattige. Å gi disse landene penger vil ikke avhjelpe fattigdommen i det hele tatt, og stort sett er slik hjelp også skadelig, fordi midlene brukes til å bygge opp byråkrati, de fører til korrupsjon, og de fører til at lokalt næringsliv får vanskeligheter med å konkurrere mot billige varer/tjenester/penger fra i-landene.

Så til de fattige i Norge. Det er selvfølgelig noen få som ikke kan klare seg på egen arbeidsinnsats, og som ikke er dekket av forsikringer. Disse bør man hjelpe, hvis man har noe å avse. Men det beste er hvis de som i dag er fattige, eller flest mulig av disse, kommer i arbeid. Dessverre er arbeidsmarkedet i dag så rigid at dersom ens talenter er noe begrenset eller uvanlige, blir man stengt ute fra arbeidslivet. Dersom man ikke er i stand til å fylle de reelt sett statlige diktat om arbeidstid, tarifflønn, oppsigelsesvern, etc., så er man uansettbar, og man blir stengt ute fra arbeidslivet. Dersom reglene som gjelder arbeidslivet hadde vært langt mer fleksible enn i dag, ville langt flere vært i arbeid.

I dag er det ca 700 000 nordmenn i arbeidsfør alder som er trygdet, og det er vanskelig å tro at brorparten av disse ikke er i stand til å arbeide med noe som helst. Et mer fleksibelt arbeidsliv ville ha hatt plass til langt de fleste av disse. Det å gå uten arbeid er også skadelig, og de sjenerøse velferdsordningene vi har i dag er med på å passivisere et meget stort antall mennesker.

Dersom mange av disse hadde vært i arbeid, ville de ikke som i dag ha blitt forsørget av andre, de ville ha vært med på verdiskapningen, og dette ville ha vært et stort pluss mht å løse mange av de oppgave som fortsatt står uløst i Norge.

Det som er løsning på fattigdomsproblemet i Norge er altså et arbeidsmarked som er langt mer fleksibelt enn det vi har i dag.

La oss også ta med at dersom man har sjenerøse velferdsordninger, vil flere og flere benytte seg av dem, og antallet som arbeider vil bli færre og færre. Dette vil redusere velstanden for alle. Dessuten vil de sjenerøse velferdsordningene føre til et stadig stigende skattetrykk og stadig mer kompliserte bestemmelser og mer omfattende kontrollordninger, og dette vil føre til mer unnaluring, mer svart arbeid, etc. Dette er et viktig element i den stadig økende umoral vi opplever i dag.

Så den beste måten å hjelpe de fattige på er som følger: mht u-land bør lederne og de intellektuelle kurses i markedsøkonom og det frie markes filosofiske basis (individualisme, rasjonalitet, rasjonelle egoisme). All pengestøtte må avvikles. Mht de fattige i Norge bør arbeidsmarkedet gjøre langt mer fleksibelt, dvs. alle offentlige tvangsinngrep i markedet bør fjernes.

Den politikken som de sosialdemokratiske partiene - H, Sp, FrP, SV, Ap, KrF, og V - står for, fører til mer fattigdom og synkende velstand, mens DLFs politikk har den motsatte effekt; den vil føre til økende velstand og en stadig mindre utbredt fattigdom.