"Hittil har ti statsråder kommet med barnehageløfter som ikke er blitt innfridd. Laila Dåvøy blir neppe den siste."

Dette er innledningen på en to helsiders artikkel i dagens Aftenposten om løftebruddene i barnehavepolitikken.

Vi siterer fra artikkelen: "Barnehageplass til alle som ønsker det innen år 2000! Målet om full barnehagedekning ble lansert av forbruker- og administrasjonsminister Anne-Lise Bakken fra Arbeiderpartiet for snart 20 år siden. Etter den tid har ulike regjeringer avløst hverandre, men statsråd etter statsråd har gjentatt løftet - inntil man kom nærmere og nærmere datoen og måtte innse at dagen snart var der, men ikke barnehageplassene. Årsakene til at politikere i tur og orden har kommet med løfter som ikke er blitt innfridd er flere. "

Det vi kort skal si noe om her er årsaken til at politikerne, etter en slik forhistorie, fortsetter å komme med slike løfter, og hvorfor publikum, journalister, kommentatorer og akademikere fortsetter å tro på dem.

Politikerne fremsetter altså løfter, noe de gjør på utallige områder, og løftene blir alltid brutt. Men nye løfter blir altså fortsatt tatt på alvor av alle. Hvorfor?

En mulighet til at politikerne fortsetter å komme med løfter de burde vite de ikke kan holde er at de er kyniske løgnere. Vi tror dog ikke dette er svaret. Den forklaringen vi vil lande på er at politikerne virkelig tror at de kan innfri de løftene de kommer med. Og publikum tror virkelig at løftene denne gang vil bli innfridd, selv om de vet at alle tidligere løfter er brutt. Og journalistene og kommentatorene og akademikerne tror virkelig at "denne gangen er det alvor", nå vil løftene bli innfridd.

Vi vil tro at grunnen til de stadige løftene, og den mottakelsene disse løftene får, er en kombinasjon av ønsketenkning, mangel på virkelighetskontakt, naivitet, mangel på evne og vilje til å lære av erfaring, mangel på innsikt i hvordan mennesket fungerer og hvordan samfunnet fungerer, mangel på innsikt i økonomiske årsakssammenhenger.

Så dersom man skal få gjennomslag for en politikk som virkelig vil fungere, en politikk som er i samsvar med virkeligheten og ikke er et resultat av ønsketenkning, er det en rekke forhold som først må på plass. Disse forholdene går altså på grunnleggende forhold som syn på mennesket, tenkemetoder, etc. Mao., før de riktige grunnleggende syn på mennesket og på virkeligheten er utbredt i kulturen, vil vi fortsette å oppleve dagens politikk: da vil vi fortsatt få nye barnehageløfter (for å holde oss til dette eksemplet) og vi vil fortsette å lese om at de ikke blir innfridd. Samtidig med dette vil skattene øke, politikerne vil blande seg inn i mer og mer, skjemaveldet vil bli hardere og hardere, kriminaliteten vil fortsette å øke, osv.

Det som må til for å få et samfunn preget av fred, harmoni og velstand er mao. en filosofisk revolusjon: dagens brede oppslutning om irrasjonalitet, kollektivisme, selvoppofrelse og tvang må erstattes av rasjonalitet, individualisme og frihet. Dette, en filosofisk revolusjon, er den eneste veien til et fredelig og godt og velstående samfunn. Dessverre er det også et langt stykke igjen dit. Inntil da må vi fortsette å leve med politikernes stadige løftebrudd, og all den umoral som dette oppfordrer til.