Det har vist seg at et betydelig antall tannlegeassistenter er blitt skadet av kvikksølvdamp de ble utsatt for i arbeidet. Mange av disse har også født barn som har vist seg å ha merkbare helseproblemer. Dette gjelder et stort antall tannlegeassistenter, kanskje så mange som ti tusen personer, som ble utsatt for slik damp i årene før 1990.

Nå viser det seg at noen av disse assistentene vurderer å saksøke de tannlegene de arbeidet for i den tiden de ble forgiftet.

Etter vårt syn er en arbeidsgiver erstatningspliktig overfor sine ansatte dersom den ansatte blir skadet etter at arbeidsgiveren utsatte sine ansatte for en fare som arbeidsgiveren var kjent med, men som han holdt skjult for den ansatte. (I slike tilfeller bør også arbeidsgiveren straffes.) Arbeidsgiver er mao. ikke erstatningspliktig dersom han ikke er kjent med faren som den ansatte utsettes for, eller dersom den ansatte tar på seg en risiko i strid med arbeidsgiverens pålegg (hvis han for eksempel ikke benytter verneutstyr selv om dette er pålagt).

La oss også ha nevnt at når vi snakker om hva arbeidsgiveren kjenner til, så betyr dette at vi mener at arbeidsgiveren er forpliktet til å være orientert om de eventuelle risikoer som han utsetter sine ansatte for. Han har ingen rett til å la være å oppdatere seg på fagområder som er relevante for hans ansatte. Så dersom det for eksempel i 1980 var allment kjent blant tannleger at kvikksølvdamp var giftig, så kan ikke en tannlege si at han ikke visste dette, og at han derfor ikke er erstatningspliktig.

Slik vi forstår dette konkrete tilfellet, så var ikke arbeidsgiverne før 1990 klar over hvor farlig kvikksølvdampen var, og derfor kan disse ikke holdes ansvarlige, hverken moralsk, juridisk eller økonomisk, for de skadene som assistentene ble påført. Vi vil derfor anse det som rettferdig at et søksmål fra assistentene mot tannlegene ikke fører frem.