Etter at USA avsatte Taliban-tyrannene i Afghanistan og Saddams terrorist-regime i Irak, er det i ferd med å skje meget store endringer i Midt-Østen.

I Irak ble det i januar avholdt et demokratisk valg som var overraskende vellykket.

I Saudi-Arabia ble det like etter valget i Irak avholdt lokalvalg (men kvinner hadde ikke stemmerett) .

Egypts diktator Hosni Mubarak ønsker seg nå en motkandidat ved neste valg - i tidligere valg har Mubarak stilt uten motkandidater.

I Libanon skjer det nå et bredt folkelig opprør mot Syrias okkupasjon og den marionett-regjeringen som styrer etter Syrias ønsker.

En kommentator i The Daily Telegraph har beskrevet det som har skjedd i Midt-Østen som at den arabiske Berlin-muren har falt: han sammenligner det som nå skjer i Midt-Østen med det som skjedde med det kommunistiske Øst-Europa omkring 1990.

Nå er det slik at overgangen i Europa skjedde fredelig; det var ingen kommunistiske terrorister som utførte massedrap mot de deler av sivilbefolkningen som støttet den økende friheten, mens spesielt i Irak forekommer det dessverre fortsatt at grupper som støttet Saddams diktatur dreper sivile og fredelige irakere i stort omfang.

Nå er det alltid slik at når man ser historien i ettertid så ser man de store linjer, men når man er midt oppe i det, så ser det kaotisk ut, spesielt for de som er svært nærsynte. De beklagelige terroraksjoner som myndighetene i Irak ikke klarer å stanse, selv ikke med hjelp av USA og de allierte, vil nok fortsette i noen tid fremover, men i det store og hele ser det ut til at også den arabiske verden nå vil bevege seg nærmere i retning av å organisere sine samfunn på en mer sivilisert måte enn de har gjort hittil.

Som sagt, det meste er noe kaotisk mens det står på, men det er grunn til å ha forhåpninger om at dette kan gå bra.

Det er dog skjær i sjøen: Iran er fortsatt et islamistisk diktatur, som i tillegg forsøker å utvikle atomkraft (ikke for å lage atombomber, men for å ha en energikilde siden de har så lite olje), og palestinerne forsetter sine terrorangrep mot sivile israelere.

Midt-Østen har vært et arnested for undertrykkelse og terror i hundrevis av år, og det viktigste element i å få avviklet dette er å sørge for at militant islam ikke lenger sitter ved makten, men blir erstattet av frihet og demokrati. For få til dette er det en enorm jobb som må gjøres, men det ser ut til at president Bush, spesielt nå når han har Condi Rice som utenriksminister, i det store og hele har ført en politikk som kan gi de resultater han sa han ville oppnå. Dessverre gjør USA for lite overfor Iran og PA, men man kan jo håpe.
.
.
.
.
Tillegg onsdag ettermiddag: til og med den venstreorienterte New Your Tinmes gir president Bush mye av æren for den positive utviklingen i Midt-Østen. Vi siterer fra lederen 1/3:

Still, this has so far been a year of heartening surprises - each one remarkable in itself, and taken together truly astonishing. The Bush administration is entitled to claim a healthy share of the credit for many of these advances. It boldly proclaimed the cause of Middle East democracy at a time when few in the West thought it had any realistic chance. And for all the negative consequences that flowed from the American invasion of Iraq, there could have been no democratic elections there this January if Saddam Hussein had still been in power. Washington's challenge now lies in finding ways to nurture and encourage these still fragile trends without smothering them in a triumphalist embrace.
.
.
.
Hele lederen ligger her (krever registrering):
http://www.nytimes.com/2005/03/01/opinion/01tue1.html