Vi har sett dem ofte på TV i det siste: Veltalende og velkledde unge menn som står på en scene med fancy reklameplakater bak seg med store ord lover sitt publikum gull og grønne skoger: "hvis dere investerer i vårt nye selskap vil dere få 5% gevinst per måned i alle år fremover!" Publikum lar seg begeistre, bruker sine sparepenger og kjøper villig vekk andeler i den virksomhet som de veltalende og velkledde unge mennene representerer, i full forvissning om at snart vil utbyttet begynne å strømme inn!

Men så går tiden og utbyttet uteblir. De neste som investorene får se om det selskapet de eier andeler i er omtale i mediene at dette var et pyramideselskap, at pengene er tapt, og at pengene er gått til lederne, de velkledde unge mennene, som i noen uker levde i sus og dus på Rivieraen. Investorene er lurt, men de burde ha forstått det: når noe høres ut til å være for godt til å være sant, så er det for godt til å være sant.

Det hele ender opp med ikke bare at investorene har tapt sin sparepenger, de velkledde unge mennene har fått sin fremtid bak seg allerede i en alder av 30. Så står de frem i avisen og sier at også de er blitt lurt, og at det eneste de eier er en tannbørste. Mange av dem blir dømt til å betale tilbake det de har svindlet fra sine investorer, og de vi aldri komme seg på beina igjen.

Man det slår oss at deler av denne beskrivelsen passer svært godt ikke bare på pyramidespillvirksomheter, den passer også svært godt på tradisjonell politikk.

Hva er det som skjer i valgkamper? Jo velkledde menn og kvinner står på en scene med fancy reklameplakater bak seg og med store ord lover de sitt publikum gull og grønne skoger: "Hvis dere stemmer på oss så skal dere få bedre skole, større pensjon, høyere lønn, bedre helsevesen, bedre miljø, lavere arbeidsløshet." Publikum lar seg begeistre, de går mann av huse til stemmelokalene og bruker sin stemmeseddel på det parti som de velkledde unge mennene og kvinnene representerte, i full forvissning om at etter valget, da skal det bli annerledes, da skal det ordnes opp!

Men tiden går og valgløftene blir ikke gjennomført: skolen er fortsatt i krise, pensjonssystemet er fortsatt på vei mot sammenbrudd, helsevesenet er fortsatt like sykt som mange av pasientene, Og de velkledde menneskene som lovet gull og grønne skoler kjenner man etter noen år igjen kun når man ser dem på TV og i avisene: nå er de i mange tilfeller ute av norsk politikk og lever i sus og dus som fylkesmenn eller i høye stillinger i selveste FN eller WHO, eller de reiser verden rundt for å skape fred.

Også her burde investorene, velgerne, ha forstått at dersom noe høres ut til å være for godt til å være sant - som politikernes løfter om bedre skole, bedre helsevesen, bedre pensjoner er - så er det for godt til å være sant.

Mao. politikk er et pyramidespill: de som investere blir lurt, og de som oppnår fordelene er politikerne som lever godt på andres, velgernes, dumhet.

Til forskjell fra pyramidegründerne, som ender opp som bankerotte menn uten ære og uten fremtid, ender politikerne opp på bauta i hjembygda, som objekter for litteratur og forskning, og i historiebøkene, og med all ære og berømmelse intakt.

Men det som er tragisk er at mens pyramidegründerne bare lurer de som frivillig investere, så lurer politikeren alle, også de som gjennomskuer dem. Den politikken som politikerne fra de sosialdemokratiske partiene H, Ap, KrF, SV, FrP, Sp og V fører leder oss alle mot fortapelsen; de ca 40% av velgerne som ikke stemmer, eller som stemmer på det parti som ikke lover annet enn at individer skal få styre seg seg og som hevder at ingen har krav på noe fra andre, også de er med på ferden som de sosialdemokratiske politikerne styrer mot undergangen.

Sosialdemokratisk politikk - som går ut på at vi skal betale en del av det vi tjener til det offentlige og så skal det offentlige gi oss skole, helsevesen, pensjonsordninger, veier osv, ad infinitum, og som alle de store partiene støtter - er et pyramidespill. Det som er så tragisk er at så få gjennomskuer det, og at mange av de som gjennomskuer dette er uærlige så lenge de selv kan leve i sus og dus inntil de hele bryter sammen.

"Etter oss kommer syndefloden" var det en som sa for ca 300 år siden, og han var kjent for sitt sløseri og sin kortsynthet. Det er mange i dag som kunne sagt det samme.