Den norske skolen er i hardt vær for tiden. Elevene gjør det dårlig på internasjonale tester (norske elever er under gjennomsnittet i realfag i en test av elever i OECD-landene pluss 10 andre land, og de gjorde det dårligere enn de gjorde på en tilsvarende test for noen år siden), det er en stor mangel på kvalifiserte realfagslærere, lærere i barne- og ungdomsskolen kan undervise i matematikk selv om de valgte bort matematikk på lærerhøyskolen og ikke har studert matematikk siden de gikk første år på gymnaset, det nye forslaget til fagplan i norsk sjokkerer norsklærere fordi diktere som Ibsen ikke er nevnt, og Elevorganisasjonen oppfordrer til boikott av de nasjonale prøver som undervisningsminister Kristin Clemet har satt i verk for å finne ut hva norske elever kan.

Den som kan lete vil finne en rød tråd i all denne elendigheten: denne begredelige tilstand er et nødvendig resultat av den sosialdemokratiske egalitarianisme. Siden alle de store partiene deler dette grunnsynet om at alle er like, og siden de ikke er det så skal man i hvert fall forsøke å få til at alle skal ha det likt, koste hva det koste vil. At dette har begynt å koste for mye begynner nå å gå opp for enkelte, og det gjøres kosmetisk forøke på å rette opp miséren.

Også her er løsningen innføring av frihet og ansvar. For skolene betyr dette at i første omgang at enhver skole børe frigjøres fra alle former for politikerstyring. Enhver skole bør i første omgang overføres til lærerne og foreldrene som sogner til skolen. Så skal styret som velges av disse får full frihet til å drive skolen slike de måtte ønske: de kan bestemme sitt eget pensum, selv bestemme hvilke lærebøker de vil bruke, skolen kan selv bestemme sin egen organisering, skolen kan selv bestemme hvilke fag den vil tilby og i hvilket omfang. Videre, skolen skal slev kunne ansette lærere og tilby dem lønns- og arbeidsbetingelser helt uten å være bundet av statlige lover, reguleringer, og skolen skal også være helt frigjort fra alle pålegg om å gjøre det som fagforeningene ønsker.

I første omgang skal skolen finansieres på samme måte som nå, dvs. ved overføringer fra stat og kommune, men etter hvert vil dette bidraget gå ned, og skolen skal finansieres direkte av foreldrebetaling. Dette vil komme samtidig med skattelettelser, som gjør at foreldre ikke vil ha noen problemer med å betale for sine barns skolegang direkte til skolen isteden for at som i dag pengene går fra foreldrene og omveien om det offentlige.

Som på så mange områder står DLF alene om de løsninger som vil ha positiv effekt, og vi frykter derfor at den skakkskjøring av norsk skole som det er enighet om i de stor partiene, vil fortsette, og at resultatene på de neste PISA- og TIMMS-undersøkelser vil bli enda dårligere enn i dag.