Sametinget ble opprettet lov av 12/6 1987, og valgt første gang 1989 samtidig med stortingsvalget. Sametinget har i svært liten grad hatt noen bestemmende myndighet, først og fremst er det myndighetenes rådgivende organ i alle saker som har med den samiske befolkning å gjøre.

De fleste samer - og del fleste andre nordmenn - hadde store forhåpninger til Sametinget; de trodde at nå, ved opprettelsen av Sametinget, skulle problemer virkelig løses; problemer løses jo, tror de, ved at folk kommer sammen, diskuterer og tar en demokratisk avgjørelse.

Men hvordan har det endt opp? Dette leser vi om i en artikkel i Dagbladet nylig: "Sametinget endte opp som en tannløs papirtiger og ble en gedigen skuffelse. Det er dommen fra skuespiller Nils Utsi. Han får støtte fra en rekke tidligere sameaktivister.

Dagbladet har intervjuet seks av de som sto sentralt under den samiske kulturkampen på 60- 70- og 80-tallet. Samtlige mener Sametinget befinner seg i en dyp krise:

- Jeg tror nok mange tenker at "nå har samene fått sameting, og da er vel alt bra". I virkeligheten har vel det meste fortsatt som før, forskjellen er bare at makta går i kofter og er midt blant oss, sier Synnøve Persen.

- Jeg vet ikke det. Min kamp dreide seg om å styrke samenes kulturelle tilhørighet. Det var her jeg håpet at Sametinget kunne bli en styrke. Jeg kan ikke la være å ta hensyn til at Finnmark består av flere folkegrupper. Her mener jeg Sametinget har gått seg helt vill."

Dagbladet har også nylig hatt artikler om omfattende pengesløsing og kameraderi blant sametingets representanter:

Sametingets reiseutgifter er for eksempel ti ganger høyere enn stipendene til samiske kunstnere. -Og bevillingene til kultur reduseres stadig. Sametinget mangler helt legitimitet blant samiske kunstnere. Jeg vil gå så langt som å si at Sametinget er i ferd med å rasere det samiske kunstnere har bygd opp gjennom 20 år, mener Persen.

I en rapport skriver forskerne Harald Gaski og Lena Kappfjell at det må være et paradoks «for samiske politikere generelt å se hvor mye de bruker på egen aktivitet vurdert mot hva de klarer å få i stand av målbar skapende virksomhet".

Vi i DLF vil bare konstatere at denne utviklingen ikke er overraskende i det hele tatt. Denne type organisasjoner vil alltid ende i enten en byråkratisk hengemyr hvor det prates mye og gjøres lite, eller som en gjennomkorrupt organisasjon som har som eneste virkelige formål å sikre de ansattes lønninger, prestisje og andre goder. (Et ferskt eksempel på en slik gjennomkorrupt prateklubb er FN.)

DLF vil avvikle alle slike organisasjoner: vi vil la folk ha frihet, dvs. vi vil at de skal kunne beholde sine penger og sine eiendommer og disponere dem slik de selv måtte ønske (så lenge det skjer på ferdelig vis). Da blir det heller intet behov for noen organisasjon som "skal være myndighetenes rådgivende organ i alle saker som har med den samiske befolkning å gjøre."

DLF mener altså at Sametinget bør legges ned snarest. Det er helt uholdbart et en avgrenset folkegruppe skal ha sitt eget parlament i Norge. Og som vi har sett har ordningen ikke løst noen problemer.