"Ansatte ved sosialkontorene blir stadig mer utsatt for trusler og vold. Arbeidstilsynet krever tiltak og ber sosialkontorene lage trusselvurderinger" leser vi i Aftenposten i dag.

Grunnen til denne utviklingen er at klienter mener at de har krav på utbetalinger, men allikevel får de ikke innvilget søknader om støtte. De reagerer enkelte med sinne, og noen tyr til trusler og vold.

Denne utviklingen har vi sett i mange år. Personer som arbeider på sosialkontorene blir stadig oftere utsatt for trusler og vil fra nettopp de menneskene de skal hjelpe.

Hva er løsningen på dette?

For å besvare dette spørsmålet må man først identifisere årsaken til problemet. Og årsaken til problemet er at noen gis rett til å motta penger basert på slike betingelser som lav inntekt, bolig, antall barn en har, alder, etc. Slike kriterier, hvis man først begynner å innføre dem, vil etter hvert bli mer og mer og mer kompliserte, og det å forstå seg på denne jungelen av bestemmelser blir etter hvert umulig. De ansatte på sosialkontorer blir utsatt for vold fordi klientene hverken forstår eller godtar disse kriteriene for tildeling av penger, og derfor ikke blir tildelt penger.

Løsningen på dette problemet, den eneste løsning som finnes, er å avvikle fullt og helt alle statlige (og kommunale) ordninger som innebærer at noen har rett til å motta penger fra det offentlige. (De som trenger hjelp må få dette fra private organisasjoner finansiert av frivillige bidrag.)

Løsningen er altså å ha som utgangspunkt at de eneste penger man har rett til, er de man tjener selv.

DLF går inn for et system hvor all får beholde det han eller hun tjener, og da vil det ikke være slik som i dag at noen har juridisk krav på andres penger.

Og la oss avslutningsvis evne et poeng som vi har nevnt flere ganger tidligere: Velferdsstaten dytter vanlige mennesker over i kriminalitet. Velferdsstaten er derfor et samfunnssystem som på sikt er ødeleggende for et sivilisert og harmonisk velstandssamfunn.